De døves verden

De døves verden

En trenger ikke å rope høyest for å være skuespiller, det vet Ronny Patrik Jacobsen. Foto: Erling Rognhaugen 

Det er lett å synes synd på de som ikke kan høre. De som ikke hører sitt barns første ord, den første fuglesangen på våren eller gitarspillingen til Jimmy Hendrix.

Auditoriet på Aasen-Tunet er halvfull med døve, hørselshemmede og hørende. To barn beveger seg spent i setene foran. Lyd av setene som knirker, stemmen til de hørselshemmede som ikke helt klarer å snakke dialekt. Personer med hørselsimplantat, som hører litt, men ikke hele samtalen. Hvor er jeg?

En gruppe mennesker kommer på min venstre side og setter seg bak meg. Ronny Patrik Jacobsen skal sette opp Bukkene Bruse, på tegnspråk.

SPENTE: Barn og voksne samlet seg på Aasen-tunet for å se på Jacobsen. (Foto: Erling Rognhaugen)

Hvem i alle dager er Ronny Patrik Jacobsen?      

En mann kommer ut på høyre side. Han har halvlangt, brunt hår, svarte klær og et stort smil.

To damer kommer ut på gulvet, den ene begynner å bevege på hendene. Det ser ut som om hun gir Ronny en superavansert høy fem. Hun stopper. Han fortsetter.

Far, skuespiller, oversetter … og døv
Ronny er født døv og vokste opp med en hørende mor og far, og en tunghørt eldre bror. Selv har han tre barn. Zara på 14 år, Isaac på 12 og Matheo på 4. Både Zara og Matheo er hørende, mens Isaac er døv.

– Han er heldig som får vokse opp i en tegnspråklig familie, sier Ronny

Tegnspråket har gitt Ronny mange spennende opplevelser og oppdrag i livet. Han er skuespiller og jobber for Teater Manu, et tegnspråkteater i Oslo.

– Tegnspråk er scenespråket, men vi samarbeider også med hørende stemmeskuespillere, forteller Ronny. Han har to personer som tolker for han. Han forteller videre at døve har en annen kultur enn hørende i måten de prater på.

– Vi er mer direkte og småprater ikke like mye som de hørende.

Må flakse med armene
Døve er en minoritetsgruppe i landet, med eget språk, kultur og humor. I følge Store Norske Leksikon er 3000- 4000 personer døve. 250 000 - 300 000 personer har en hørselshemning. 

– Hørende kan se på hørselshemmede som dumme, fordi vi ikke snakker. Det stemmer ikke.

Å ikke kunne kommunisere med stemmen gir rom for kreative løsninger. Ronny kan gi flere eksempler på situasjoner hvor han har måtte løse utfordringer på kreative måter.

– Jeg var på ferie i Hellas, og en kveld vi skulle ut å spise fikk vi valget mellom kylling og svin. Jeg ønsket en rett med kylling, da var det bare for meg å flakse med armene. Noen av de andre ønsker gris, da viste vi to fingre mot nesen, for å illustrere en gris.

Stillhet og støy er ord med dobbel betydning. De med hørsel kan høre det minste smatt, og nyte stillheten som senker seg ved nattetider. Lyder er ikke noe døve legger merke til, men Ronny forklarer at de ofte kan oppleve visuelt støy.

Føler seg heldig
Det har skjedd store ting for døve den siste tiden, en revolusjon som Ronny kaller det. Han gir stor honnør til NRK som har tekstede programmer, nyheter på tegnspråk og programmer tolket for døve hver dag fra atten til tjueto.  

- Vi er så heldige her i Norge. Staten gir oss tilgang på tolker til utdanning og til arbeidslivet. Slik kan vi i større grad være med i samfunnet på lik linje med andre borgere. I tillegg er det flere og flere hørselshemmede som tar en lengre utdanning, sier Ronny.

Mulighetenes språk
Mulighetene som døve og hørselshemmede i Norge har fått, har røtter i kommunikasjonsformen de benytter seg av: tegnspråk.

– Man kan nesten si at grammatikken ligner på kinesisk. Det er mer fritt, og gir muligheter til å være poetisk og fortelle dikt, og synge. Forskjellen er at det ikke kommer noe lyd. 

MULIGHETER: Tegnspråket har gitt døve og hørselhemmede mange muligheter i samfunnet. (Foto: Erling Rognhaugen)

Tilbake til Jimmy Hendrix. Gitarspillingen flere millioner har betalt for å høre. Selv om man ikke kan høre musikken, kan man «se» og føle rytmen. Kjenne bassen. Man kan formidle musikken gjennom tegnspråk og kroppsspråk.

- Da jeg var 12 oppdaget jeg tegnspråk og fikk min identitet som døv. Jeg stoppet å bruke stemmen og valgte å bruke tegnspråk som mitt primere språk.

Vår felles identitet
Identiteten Ronny innehar har ikke bare preget han og hans liv. Under et samarbeidsprosjekt mellom TM og Brage teater satt han opp et stykke som heter «JEG».

- De fleste av publikummerne på denne forstillingen var norske, hørende barn og unge. Noen steder hadde vi døve barn som publikummere med i salen.  Det er en forestilling jeg husker spesielt. Under en forestilling er det en hørselshemmet gutt, ca. 10 år, som var tilskuer og satt lengst fremme. Jeg så at han var integrert i en hørende klasse på tross av sitt hørselstap, som betyr at han mister sin tilhørighet og identitet som døv. Jeg klarte ikke å la være å føle dette under forstillingen, så da forestillingen var over, rett etter applausen, måtte jeg bare gå rett bort til han og gi en klem. Og fortelle at han og jeg har samme identitet. Øynene hans strålte.

Mobbing kan skje alle
På tross av at Ronny har en annen utfordring i hverdagen enn folk ellers, har han ikke merket mye til mobbing og erting.

– Mobbing skjer overalt også ovenfor døve barn og voksne. Selv om jeg selv ikke har opplevd så mye av det. Jeg tror heller ikke at hørselshemmede blir noe mer mobbet enn andre grupper.

Han velger heller å se på alle fordelene han har hatt gjennom livet på grunn av at han er døv. Teater både i inn- og utland og oversetting av melodi grand prix.

– Det ingen store ulemper med å være døv. Det er heller bare fordeler! Vi kan prate gjennom et vindu og det er og lettere å jukse på skolen, fleiper han.