En kommentar til alle kommentarene

Illustrasjon nettroll

Her om dagen dukket det opp en kommentar i nyhetsoppdateringen på Facebook. Jeg måtte stoppe opp og bla meg tilbake. For det var nemlig venninnen min som dukket opp i kommentarfeltet til VG på Facebook.
Grunnen til at jeg stoppet var at hun ikke akkurat passer beskrivelsen  til majoriteten av de som befinner seg i kommentarfeltet til vanlig. Hun er verken høyreekstrem, går på trygd eller er middelaldrende. Det er nok trangsynt av meg å si. Men det fikk meg til å tenke.

Kommentarfeltet skal være et sted folk skal kunne uttrykke meningen sin om en sak, slik at ulike synspunkter kommer til syne. I ytringsfrihetens navn, si. Kommentaren til venninnen min var under en video VG hadde publisert av Stian Lothe, selveste Lothepus sin sønn. Han stilte spørsmålet om sosiale medier kom litt brått på den eldre generasjonen. Ved å ta et kjapt blikk på kommentarfeltet til denne videoen, spør jeg meg selv om det samme. Lothe stiller seg spørsmålet om hvor den eldre generasjonen falt av lasset til den mer moderate  generasjonen han selv er en del av. Det som kanskje bekymrer  meg mest, er at alle andre  i samfunnet for lengst har falt av lasset i kommentarfeltet.

Istedenfor å bidra til mer ytringsfrihet, har kommentarfeltet utviklet seg mer til et ekkokammer for meninger som ellers faller utenfor normen. Det er vel og bra at folk får slippe til, men problemet er at resten rett og slett ikke orker. Det er en grunn til at jeg stoppet opp når venninnen min kommenterte. Fordi for meg, er det utenkelig å ta del i den debatten. Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt ville funnet frem i den tette jungelen av grumsete, hatefulle og dårlig formulerte kommentarer. Men mest av alt orker jeg ikke fordi det gjør meg trist.

Det gjør meg trist at personer på alder med mine foreldre mener det er en menneskerett å skylde alle landets problemer på muslimer, innvandrere eller sosialister. Det gjør meg trist at de samme personene mener at Sophie Elise bør bli voldtatt, eller at Tooji må dø fordi han er homofil. Det knuser hjertet mitt at disse er noens far, mor, tante eller onkel. Den største bekymringen ligger i at dette er noens forbilde.

Kommentaren til venninnen min oppmuntret meg. Hun tok 50-åringene i motmæle. På en rå, velformulert og saklig måte. En mangelvare i dagens kommentarfelt. Kort sagt skrev hun at noen ganger går det an å tenke seg om to ganger før man sender ut en kommentar, og at det burde være mulig å få til en saklig debatt. Jeg slenger meg på den og oppfordrer andre til å tørre å våge seg inn i litt ulendt terreng. Tør å komme med din mening, også i kommentarfeltene. Selv om det vil koste litt av din stolthet, vil det kanskje kunne redde en hel generasjon fra å miste både respekten og toleransen fullstendig.