Når familien blir angrepet av kreft

Forskjellen mellom liv og død

VIPPS: Det står ikke på betalingsmulighetene når Kreftforeningen kommer på besøk. FOTO: Morten Asbjørnsen

Ved et kjøkkenbord i en studentblokk på Heltne i Volda sitter Aslaug Marie T. Otnes med en historie hun har til felles med veldig mange andre mennesker. Likevel er akkurat hennes helt unik. 

— En viktig person i livet mitt har kreft, sukker hun. Aslaug Marie tar årsstudium i idrett, spiller gitar på fritiden og har livet foran seg.

PÅRØRENDE: Aslaug Marie Tvinnereim Otnes har mye i bagasjen.
FOTO: Morten Asbjørnsen

Hun forteller om en oppvekst preget av samhold og åpenhet i familien. De har ikke holdt noe hemmelig for venner eller andre nysgjerrige, men overfor Nærnett viser det seg vanskelig å legge alle kortene på bordet. 

— Det er vanskelig å snakke om, jeg vet ikke hvor mye jeg vil dele akkurat nå. Personen var gjennom cellekurbehandling i går, den nest siste. Det blir så nært. 

Aslaug Marie snakker med lav og rolig stemme. Hun stopper ofte opp og tenker midt i setningene. Ansiktet hennes får en rosa bølge over seg når vi hører kameraets klikkelyd idet skuddet går. Vi blir enige om å anonymisere relasjonen mellom studenten og den kreftsyke. 

Russens innsamlingsaksjon

Markus Hallaråker og Mathias Kolås går tredje og siste året på Volda videregående skole. Russetiden er allerede sparket i gang, og om få uker ikler de seg røde og blå dresser. En siste, månedslang fest før voksenlivet starter. Men først har de et livsviktig oppdrag. De skal ta et krafttak mot kreft.

BØSSEBÆRERE: Markus Hallaråker (t.v) og Mathias Kolås er glade for å bidra i kampen mot kreft.  FOTO: Morten Asbjørnsen                                                                  

  — Det er en viktig tradisjon på skolen å gå med bøsser for Kreftforeningen. Det er ikke noe å lure på, folk stiller opp, sier Mathias engasjert.

Han er russepresident og har god oversikt over stemningen i klassen. Det at så mange har opplevd kreft på nært hold trekkes frem som forklaring på hvorfor armeen av bøssebærere er så stor. 

 —Det er fint å få muligheten til å gjøre en innsats. Vi har begge nære slektninger som har hatt kreft, og det gjør noe med deg. Jeg har blitt mer oppmerksom på hvor viktig disse pengene er. Jeg vet om noen som er stolte av meg for at jeg gjør dette, sier Markus. 

— Man tenker ikke over hvor viktig det er

Tilbake på Heltne sier fotografen seg fornøyd og legger kamera til side. Aslaug Marie tenker tilbake til dagen hun selv gikk fra dør til dør med bøssa i hånden.
 
— Det var fint. Hvis man ikke står oppi en situasjon som min familie gjør nå, tenker man kanskje ikke over hvor viktig det er.

Hva tenkte du da bøssebærerne kom på døra i dag?

— Jeg var jo ikke forberedt, jeg trodde det var en kompis. Så jeg tok med meg gitaren da jeg skulle åpne døra. Men jeg var veldig glad for å kunne gi til Kreftforeningen, jeg har faktisk tenkt på det i det siste. Det er jo en bra sak. Man tenker ekstra mye på de som er nær deg. Som både har dødd av kreft og som går gjennom kreft. 

Det er nemlig ikke første gang kreften angriper familien hennes. Hun mistet et nært medlem da hun var ni år. 

— Jeg har alltid vært litt den typen som lever i nuet. «Ut av synet, ut av minnet». Det er sikkert mange som går og tenker på ting i lang tid i etterkant, men det gjør heldigvis ikke jeg. 

VIKTIG ARBEID: Bøssebærerne går fra dør til dør for Kreftforeningen.
FOTO: Morten Asbjørnsen

Dagens bøssebærere får en dårlig start. De møter mange låste dører, men det er aldri et tema å gi seg. 

— Det kan jo være at noen sitter og venter på oss, sier Markus energisk. De to kameratene kontrer lett unnskyldningene fra de som ikke har lommepenger. Kreftforeningen tilbyr elektronisk betaling, og de utsendte er utstyrt med både kontonummer og vipps-informasjon. 

Kreftforeningen opplyser at mer enn  32 000 mennesker fikk kreft i 2015, og at omtrent 11 000 dør hvert år. Tema for årets innsamling er uhelbredelig kreft - å optimalisere livskvaliteten til kreftpasienter som ikke kan bli friske. 

Får et tettere forhold av å snakke om kreft

Vi skiller lag med Markus og Mathias når vi kommer til Aslaug Maries leilighet. Det er akkurat nok kronestykker i bøssene til en svak klirrelyd, og guttene virker noe skuffet over dagens fangst idet de tar fatt på siste del av ruten sin.   

Er det viktig for deg å holde kontakten med familien mens du bor i Volda?

—  Ja, jeg vil jo gjerne vise at jeg er der for den syke, at hun skal føle at hun har mange rundt seg som er glad i henne. Det å holde kontakten med familien, snakke med hverandre om det som er vanskelig i forhold til kreft er viktig. Man får nok et tettere forhold av det. Vi må passe på hverandre, sier Aslaug Marie varmt.

Hun har søkt seg inn i idrettens fredskorps i Afrika til høsten, hvor man jobber for barn og unges muligheter til fysisk aktivitet. Det er tradisjonelt et trangt nåløye å komme gjennom. Av årets 60 søkere er det åtte som får plass.

—  Det er et skudd fra hofta, og liten sjanse for å komme med. Men det er i hvert fall verdt et forsøk. Vi lever jo bare en gang, sier hun mens hun skjerper blikket ned i bordplaten foran seg. 

—  Jeg har en siste oppfordring til mine medmennesker: Støtt Kreftforeningen, plutselig er det du som trenger hjelp. 

Senere samme kveld tikker det inn en melding fra bøssebærerne: 

"Hei! Vi fekk inn myykje meir penga i går etter at vi skilte lag, so det vart ikkje so veldig dyster innsamling likevel."

 

Les om russens forberedelser til Krafttak mot kreft