Forvalterens Fristed

Forvalterens fristed

Bli med på innsiden av Ørsta Smådyrsklinikk.

Mørket har nettopp begynt å pakke inn de hvite alpene som slår ring om Ørsta kommune. Kulda kommer snikende, i takt med de firebente pasientene som en etter en ankommer Smådyrklinikken nær Ørsta sentrum. Den ligger litt avsides, og tilførselsveien fører oss inn på et parkeringsområde som minner om en bakgårdsgate.

På innsiden møter jeg en lang korridor som minner om en annen tid. Tiden da det var distriktsveterinæren som holdt til her. Nå drives lokalene etter et anbudsprinsipp fra kommunen. På kveldstid jobber et knippe veterinærer med behandling av husdyr som trenger en hjelpende hånd. Det vanligste inngrepet er kastrering, men det er ikke uvanlig at det i løpet av kvelden settes en blå sprøyte eller to. En sprøyte fylt med et blått medikament som får hjertet til syke og gamle firbente til å slå sine siste slag før de løper videre på de evige jaktmarker. 

Klokka slår åtte og klinikken er herved åpen. 

Inne i venterommet hører vi stemmen til Anne Stine Aam. Det lukter en blanding av hund og tett luft. Jeg banker lett på den brune teakdøra inn til kontoret hennes. Hun prater i telefonen og gir tegn at hun kommer snart. Mens vi venter dukker kveldens første pasient opp i venterommet. En mjauende katt med store blanke øyne sitter motvillig i buret sitt. - Hun skal kastreres. Og er gravid. sier eieren mens hun titter ned på buret. Det passet dårlig med kattunger da familien skal reise bort. 

Anne Stine trår inn i venterommet med selvsikre skritt. - Kom inn!

Katten blir båret med inn på undersøkelsesrommet og plasseres på stellebordet. Den stikker poten mellom sprinklene og ser seg bekymret rundt. 

- Hva heter pusen? spør Anne Stine. 

- Tiki.

- Vet du når hun er født?

- Oi, nei. En del år siden.

- Fem år siden?

- Er det veldig viktig at det blir riktig?

- Nei, det er sikke så farlig. Jeg skriver fem år. 

​​

Anne Stine åpner buret og klapper Tiki lett. Katten er drektig og skal kastreres mens eieren får lov til å bli i rommet under operasjonen. Det skrangler i skuffer og skap mens Anne Stine leter fram en sprøyte og en lite krukke. 

- På katter har vi en miks som vi lager. Det gir en fin og trygg anestesi. God smertelindring og velfungerende, både for pasient og dyrlegen. Man vet hva som er normalt og ikke normalt når man har gjort det en tusen ganger. 

Men Tiki vil ikke sovne. Hun vrir og vender på seg i Anne Stines armer, som til slutt må sette en ekstra dose for å få katten til å gli helt inn i drømmeland. 

Anne Stine holder Tiki i den ene armen mens hun drar mer bedøvelse inn i sprøyta med den andre. - Når man setter sprøyter på katter, gjelder det å holde de minst mulig fast. Sånn ja. Nå blir du god og trøtt. 

Hun kjenner på nedre del av magen til Tiki.

- Vi håpte hun hadde blitt tjukk og ikke gravid, sier eieren som står og ser på. 

Anne Stine smiler. - Ja, jeg tror kanskje hun er ganske gravid, det kjennes sånn ut. Her er det én, to, tre, fire, fem. Fem kattunger i dag. 

Hun stryker Tiki og snakker rolig til katten. - Av og til så tenker jeg at dyreeierne ser litt rart på meg når jeg sitter og prater med dyra. Noen synes kanskje det ser litt rart ut. Ofte er det slik med melkefeberkuer at de ligger og gråter og synes veldig synd på seg selv. Så sier jeg "nei du må ikke gråte kyra, dette her det går fint det". De gråter ekte tårer fordi de er veldig lei seg. Jeg opplever det samme når jeg er i slaktefjøset også. Ikke på alle kuer, men på noen. Særlig de gamle kuene. Dyr har nok samme følelsesregister som oss tenker jeg. Men så har de en litt annen måte å uttrykke det på enn vi. Jeg tror ofte de forstår mer enn det vi liker å tenke på. De har sin natur, sitt individ og sine livsverdier. Katter som hunder. De er individuelle. 

Lyden av rennende vann går i bakgrunnen av Anne Stines koseprat med Tiki. Hun har laget sine rutiner når det kommer til narkose. En plastflaske med varmt vann legges inntil ryggen på den nokså søvnige pasienten. Det begynte hun med etter at hun mistet sin egen katt på operasjonsbordet. Anne Stines katt skulle ha kattunger, og lå i narkose klar til keisersnitt. Men en annen pasient trengte hjelp, og katten ble liggende å vente

- Det er det eneste dyret jeg har mistet.

En durende lyd fra barbermaskina kutter ventliasjonslyden i rommet. En siste forberedelse før Anne Stine drar på seg de hvite silkehanskene i latex og starter kveldens første inngrep. Hun har gjort dette mange ganger før, men veterinæryrket var langt ifra hennes største karrieredrøm.

- Slik det er i dag vil alle realisere sine drømmer. Jeg kunne like gjerne vært oljeingeniør, det var det alle andre gutter på gymnaset mitt ble. Men så ble det slik det ble. Og jeg er ikke lei meg for det. Men det å være dyrlege kan det være et ensomt og tøft yrke. Vi har ikke noe sykehus i ryggen hvis vi har vanskelige pasienter. Vi må fikse det selv. Vi kan ringe kolleger og prøve å hjelpe hverandre. Men vi må ta beslutningene. Man har også vaktordning og det er mange som ikke er komfortable med det at noen kan ringe deg midt på natta og så skal du rykke ut. Det kan skje når og hvor som helst. Vi har vurdert om vi skulle slutte, men vi har det så kjekt så vi bestemte oss for å fortsette. Vi har det for kjekt. 

En tynn operasjonsduk bres over kattens mage før den sylskarpe skalpellen glir over buken til Tiki. Kattens skjebne hviler nå i Anne Stines stødige hender. 

På dagtid jobber Aam i det hun selv kaller "det offentlige", eller mer konkret med fisk- og dyrevelferd i Mattilsynet.

- Kontrastene er det at der handler det om forvaltning. Nå har jo jeg en lederstilling også så da handler det mye om å være leder. Her kan jeg være en som bidrar, og det er en nødvendig balanse for meg. Jeg opplever det som veldig givende når noen blir glad for at man har hjulpet et dyr til å bli bra igjen og kan ha et bra liv. Her kan jeg bidra og her kan jeg være meg. 

Vi har vurdert om vi skulle slutte, men vi har det så kjekt så vi bestemte oss for å fortsette. 

-Anne Stine Aam 

- Er det makabert? Spør Anne Stine og legger livmoren med de fem kattungene på tralla ved hennes høyere side. Jeg må spørre om hun kjenner på å ta ut så fødeklare kattunger av en drektig katt.

- Jeg er ingen abortmotstander. Det er ikke min jobb å moralisere når eierne ønsker inngrepet.

Anne Stine synes det er viktig med kastrering. 

- Det jeg ikke synes er greit er når dyr som ikke skal dø dør. Når de først skal dø, så har jeg ikke noe imot det. Det er en del av jobben min.

Jeg spør hvordan hun synes det er å fortelle eiere at dyret deres må avlives.

- Det er ikke noe hyggelig å fortelle noen at dyret deres må avlives. Men jeg skal først og fremst tenke på dyra. Det går an å kommunisere en så alvorlig sak på en slik måte at dyreeieren har det greit etterpå. Det er et mål for meg, at de kan ha det greit med det etterpå. Der og da vil det alltid være fælt for den som det gjelder. Også når man er forberedt på det. Det er nesten verst å gå rundt å tenke på om man skal avlive. For du har egentlig bestemt deg for at "vi må gjøre det". Til du får det gjort. Min erfaring i forhold til mine dyr er at når man først har bestemt seg, så er det bare å hoppe i det. Det blir ikke lettere eller mindre vondt av å tenke på det og man får ikke noe bedre samvittighet heller. 

Her kan jeg bidra og her kan jeg være meg. 

-Anne Stine Aam 

Tiki begynner å kvikne til og ligger å døser i buret sitt. De spekulerer i om hun kommer til å bli trist når hun ikke er gravid lenger. Eieren ante ingenting om at Tiki var så langt på veg som hun var. - Det er ikke alltid like lett å se på en langhåret katt, sier Anne Stine. 

- Men jeg må skrive noe på alder. Hvor gammel tror du katten er? 

Eieren virker usikker. - Fem eller syv?

- Jeg skriver fem. 

Så går de inn på kontoret til Anne Stine for å skrive journal. Hun plotter inn navnet til Tiki i et dokument med tips til stell etter operasjonen. 

Klinikken ble opprettet i 1991. Da var det her kontoret til kommune- og distriktveterinæren holdt til. Før tok klinikken seg av offentlige veterinæroppgaver, som det i dag er Mattilsynet som har ansvar for. Fortsatt jobber det noen veterinærer her på dagtid som tar seg av storfe og gårdsdyr. I tillegg er det alltid en veterinær på vakt som kan rykke ut. Det er ikke alltid like lett. 

- Når det er små barn her som sier de vil bli veterinær, så ber jeg dem bli tannlege i stedet.

Anne Stine smiler litt lurt, og man kan merke at det ligger noe mer i ordene hennes.

- Skal jeg fortelle hvorfor jeg ville blitt tannlege? For det første har man ordnet arbeidstid, for det meste mellom ni og tre, man jobber innendørs med godt lys og god temperatur. Jeg tenker særlig på når man driver på ute i en kald stall eller fjøs. Det er veldig få av pasientene som sparker, biter eller skiter på deg. Og så gjør man en nyttig jobb og det er stort sett greit å få seg jobb. 

Anne Stine starter opp kopimaskina og skriver ut arket med Tikis navn på. Hun spør igjen om alderen til katten, men eieren husker det fortsatt ikke. Mens printeren går, påpeker jeg at Tiki passer jo bra som navn, siden katten ser ut som en liten tiger. 

- Ja det stemmer! sier eieren. Tiki er oppkalt etter Kon Tiki-filmen! Når var det den kom?