– Det er ikke en hobby, det er en livsstil

Hunden som redningsarbeider

Hunden Lana er utålmodig etter å trene på å finne en nedgravd person i snøen. FOTO: Maria Bergh

Nærnett ble med Norske Redningshunder på trening tirsdag 10. mars. Treningen foregikk på Standaleidet, og der la de vekt på søk etter savnede personer i snø. 

Norske Redningshunder har treninger to til tre ganger i uka. Nærnett fikk være med på trening på Standaleidet, der de trente på å finne nedgravde personer i snøen. Hunder som er trent til å finne personer savnet i snø, kaller vi lavinehunder.

Realistisk

På treningene prøver de å gjøre det så realistisk som mulig slik at hundene er forberedt på en reell situasjon. Møre og Romsdal har fem godkjente lavinehunder. To av lavinehundene var på trening på Standaleidet da Nærnett tok turen dit. 

Idet Nærnett ankommer, ligger det allerede et menneske nedgravd i snøen på et ukjent sted. Denne gangen er det en øvelse. Neste gang kan det være virkelighet. Hunden Lana har fått i oppdrag å finne den nedgravde personen. Luktesansen er det eneste redskapet hun har. 

Hunden Lana og Marie Haltkjelsvik på trening. Her er de på vei for å finne en person som selv har gravd seg ned i snøen. FOTO: Maria Bergh

– Det er hovedsaklig menneskelukt hundene reagerer på, sier beredskapsansvarlig Per Gunnar Engetrøen for Norske Redningshunder i Møre og Romsdal. 

Engetrøen forteller at de på treninger ofte kan bruke to til tre timer på å grave seg ned. Hundene, derimot, bruker langt kortere tid på å finne personen, ofte rundt tjue minutter. Engetrøen legger til at mye avhenger av vinden og at vindretningen har mye å si for hundenes luktesans. 

Per Gunnar Engetrøen er beredskapsansvarlig for Norske Redningshunder avdeling Møre og Romsdal. Selv har han en godkjent lavinehund. FOTO: Maria Bergh

Når som helst

Norske Redningshunder får oppdrag omtrent annenhver uke. Engetrøen sier det kan gå litt i bølger. 

– I gjennomsnitt får vi utkalling annenhver uke, men dette varierer. Gjerne tre-fire oppdrag, og så er det stille en periode. I 2019 hadde vi 29 utkallinger. 

Else Marie Ressem er nyvalgt leder for Norske Redningshunder avdeling Møre og Romsdal. Hun sier de ikke bare dekker Møre og Romsdal, men også Nordfjord. Hun sier de også har fått utkallinger til Sognefjellet. 

– Vi dekker primært Møre og Romsdal og Nordfjord, i tillegg til at vi dekker Sogndal, Førde, og vi har også vært helt nede i Flom. Så vi dekker et stort område, og vi må beregne reisetid. 

Engetrøen forteller at redningsarbeid ofte innebærer nattarbeid. 

– Vi kan bli oppringt sent på kvelden når det er en person som er forsvunnet. Alarmen går ofte ni eller ti på kvelden. Oftest mellom elleve på kvelden og ett på natta.
– Da er det bare å hive på seg klærne. 

Hundene har på seg det som kalles "svenskebitt" rundt halsen når de er ute å søker. Hvis de kommer tilbake med svenskebittet i munnen, betyr det at de har funnet en person. FOTO: Maria Bergh

Behov for flere redningshunder

Ressem og Engetrøen er samstemte når det gjelder én ting. De trenger flere hundeførere og redningshunder. Engetrøen sier at så lenge du er interessert i hund og i redningsarbeid, så er du egnet til å være med. 

– Hunden må være lovlig i Norge og egnet til søk. Vi må få hunden inn til oss og vurdere om den egner seg, hvordan den står sosialt og om den i det hele tatt liker folk. Hunder har som mennesker en egen personlighet. Du kan godt ha en rase som er godt egnet, men en hund som ikke er det, sier Engetrøen. 

– Men hvordan vet man om en hund egner seg?

– Den skal ikke være aggressiv, den må like folk og oppføre seg blant folk. Det må være rom for hundefører å forme hunden slik at den gjør den jobben den skal gjøre, forteller Engetrøen. 

Redningshundene i Møre og Romsdal har hatt så mye som tre skredaksjoner på én dag. De har et stort ønske om flere hunder. 

– Vi kunne ønske det ble flere, det er mye fjell og mye turgåing, sier Engetrøen. 

Hvis man har en hund som er egnet og man er interessert i få godkjent redningshund, kan det ifølge Engetrøen ta to-tre år å utdanne en lavinehund. I tillegg må hundefører delta på grunnkurs og gjennomføre en appellprøve. Her lærer man blant annet førstehjelp for hund og mennesker og man lærer om skred. En av de som er i prosessen med å få godkjent lavinehund er leder Marie Haltkjelsvik i Ørsta og Omegn Lag. Hun er på trening sammen med Engetrøen og Ressem. Haltkjelsvik sier at selv om det tar mye tid, er det absolutt verdt det. 

Fv: Marie Haltkjelsvik og Else Marie Ressem. Begge synes det er viktig å drive frivillighetsarbeid. FOTO: Maria Bergh

En livsstil

Else Marie Ressem forteller at det er et stort dugnadsarbeid. Å være en hundefører som holder på med redningstrening, tar mye tid, og hun ønsker ikke å sammenligne det med en hobby. Hun sier det er en livsstil. 

– Det tar veldig mye tid, vi har fellestreninger, og i tillegg trener vi hundene våre på fritiden. Det er absolutt verdt det. Vi tre som er her i dag, har alle ønsket å få oss lavinehund. På vinteren er det veldig mye arbeid og tilrettelegging for at hundene skal få trene. Men vi kommer til å fortsette med det så lenge helsa holder, sier Ressem. 

Har ikke funnet noen i live ennå

Når beredskapsansvarlig Engetrøen får spørsmål om det er mest solskinnsdager, sier han at han selv bare har funnet omkomne i snøen. Likevel mener han det er viktig å gi svar til pårørende. 

– De aksjonene der vi ikke finner svar, er de aksjonene vi tenker mest på. Når vi har funnet svar, klarer vi på en måte å legge det bak oss og se fremover til neste oppdrag. 

Dette er Ressem enig i, og sier at den viktigste drivkraften er å gi svar. 

– Det er den eneste drivkraften vår. Det å være med å gjøre en forskjell. Solskinnshistorie er å finne en savnet i live og i god behold. Hvis ikke det skjer, kan du i hvert fall være med på å gi svar. Det verste for pårørende er det å ikke vite, sier Ressem. 

Her er hunden Lana og Marie Haltkjelsvik ute på søk etter en person som er gravd ned i snøen. Det tok omtrent ti minutter å finne personen i søk over et stort område. FOTO: Trine Naas

Er det noen episoder som har gjort ekstra inntrykk på dere?

– Vi hadde et tilfelle som jeg liker å ta frem, fra Ålesund. Det er vel ett og et halvt år siden nå. Det var ei som forsvant på Moa midt i sentrum. Politiet var også der, og vi jobbet hele natta. Om morgenen begynte de å se på overvåkningskamera. Da fant de ut at hun hadde forsvunnet i en bestemt retning. Så vi begynte å legge ut søk i den retningen. Ikke før neste formiddag, rundt i elleve-tolvtiden, fikk hunden ferten av noe og forsvant bortover til noe som så ut som et fyllingsområde. Der begynte hunden å jobbe på.

Engetrøen forteller videre at de fant kvinnen i live mellom søppel og skrot. 

– Hun hadde brukt det hun fant til å lage seg et skjul for å berge seg mot vind og vær. Heldigvis var det den varmeste dagen i februar det året. Det er nok det jeg synes har vært mest imponerende her lokalt, sier Engetrøen. 

– Det var nok ingen som tenkte at vedkommende var i live, legger Ressem til. 

Det tar to-tre år å få godkjent lavinehund, og de er i arbeid i omtrent seks-syv år.