Kåseri: Gidder du klima?

Klimakåseriet

(Illustrasjon: Håkon Kvam Lyngstad)

Det er jo ikke det at jeg ikke har lyst til å ta vare på klimaet. Når klimaet går til helvete, har jeg hørt at jeg bittert må si farvel til kaffekoppen jeg trenger om morran, sjokoladen jeg unner meg til Lindmo på fredagskvelden og finværet man gjerne nyter på Granca hele sommeren.

Derfor bekymrer det meg for så vidt å lese at Amazonas brenner, at Sibirs tundra smelter og at vi kommer til å gå tom for bier. Jeg trodde vi hadde plenty av bier.

Men det er ikke slik at jeg stadig synker ned i et tilsynelatende endeløst høl av klimaangst, jo mer jeg lærer om global oppvarming. Jeg våkner aldri i en dam av min egen kaldsvette etter mareritt om en verden hvor den uskyldige, lille kolibrifuglen har dødd ut. I stedet ligger jeg våken i en pøl av min egen svette fordi det om sommeren er 35 grader i landet vårt. Akkurat det synes også jeg er litt stress.

Celcius på 30-tallet er liksom sånn en sommer på Granca skal være. Snart er det jo nesten ikke noen vits i å reise lenger.

Forskere mener vi kan stå i fare for å utrydde kakaoplanten, kaffe og verdens mange vakre korallrev. Selv bryr jeg meg mest om de to første, men jeg har venner som har vært på dykkeferie i Australia, og de kunne skilte med noen ganske kule bilder på Insta den høsten. Hvordan kan vi med god samvittighet frarøve framtidige generasjoner en slik unik mulighet til å skape engasjerende #innhold? Om vi fortsetter slik vi gjør nå, vil også influenserprofesjonen – samfunnets chilleste yrke – snart være utrydningstruet.

Selv om jeg er ganske bekymra, er det ikke helt innafor av meg å klage på alle dere andre som ikke gjør en god nok innsats for å grave oss ut av denne grava vi så ivrig har lagt oss i. Jeg gidder nemlig ikke holde et særlig fast grep om spaden selv.

Det skyldes at jeg er en ganske lat gutt. Av og til betyr det at jeg ikke viser alle hensyn man kanskje bør gjøre hvis vi ikke skal være nødt til å evakuere til Mars. I går skrudde jeg for eksempel på lyset i leiligheten min da jeg dro ut, fordi jeg tenkte det ville være hyggelig å komme hjem til et godt opplyst rom. For et par uker siden var alle de hvite sokkene mine skitne, og noen hadde glemt å tømme vaskemaskina, så jeg kjøpte like gjerne en ny sjupakk med korte sneakersokker fra Cubus. Mer kostbart, men ei langt raskere løsning enn å sette på en 60-grader.

Samtidig blir jeg fortalt at bomull til klær krever ganske mye av klimaet å produsere, så det var kanskje ikke veldig kult av meg. På lang sikt kanskje ikke så smart heller, da jeg tviler på at Elon Musk vil la noen andre enn sin nærmeste vennekrets bli med i måneraketten hans.

Om han i det hele tatt har venner, den gnieren.

Det sies at unge er mer villige til å bytte ut biff og bilkjøring av klimahensyn. Jeg er en «ung», og er helt enig i at det godt går an å gjøre en og annen ukedag til vegetardag, og ta nattbussen i stedet for å gjøre roadtrip av en Oslo-tur.

Samtidig er jeg mindre villig til å ta på meg en genser i stedet for å skru ovnen på rommet opp til tropevarmt. Ull klør jo sånn. Og prøver du å overbevise meg om at sykkeltur opp Atlanterhavsveien kan bytte ut ei ukes ferie i Syden, hadde jeg klikka i vinkel eller noe.

Det er jo så jævlig godt og varmt på Granca. Særlig takket være de siste års hetebølgesomre.

Resultatet er at jeg bekymra og helt uten omstillingsvilje trekker noen dype sukk fra langt nede i strandstolen min. Det kan liksom ikke være meg det skal stå på om vi skal redde denne stakkars planeten. Hvis alle andre skal kose seg inn i dommedag, vil jeg heller være med på festen.

I stedet er jeg med og krysser fingrene for at storsamfunnet skal finne ei løsning på problemet. Verdens undergang ville vært ganske kjipt for økonomien, kan jeg tenke meg. Finanskrisa 2.0, liksom.

Kanskje er det lov å håpe at han der smartingen med de dyre elektriske bilene finner opp noe som kan redde aksjemarkedet – og indirekte også oss. Eller at jeg kan bli såpass god på networking at han i hvert fall finner plass til stakkars lille meg på skipet som skal reise til Mars om et par-tre år.