Menighetene med mat, mål og mening

I Volda kan man knapt runde et hjørne uten å bli introdusert for et nytt, aktivt kirkesamfunn. Samtidig ser Den norske kirke en nedgang i antall medlemmer. Hva gjøres annerledes i Voldas andre kristne menigheter?

Sogneprest Kristian Myklebust peker på flere forskjellige årsaker til at det finnes forskjellige kristne forsamlinger i Volda. ​

Sogneprest Myklebust sier det er noen forskjeller mellom kirkesamfunnene. Foto: Arkiv. 

– Flere av dem er startet opp lokalt og er få i manntall. Da blir det lett å holde gruppa drivende.

Sognepresten mener at det er visse forskjeller som gjør at de ikke kan gjenforenes.

– Når forsamlinger har brutt med oss har det ofte handlet om uenigheter i forhold til hva fra Bibelen man burde legge vekt på, og også hvordan man skal praktisere kristendommen.

Myklebust peker på at barnedåpen skiller dem selv fra flere andre menigheter i Volda. Samtidig nevner han at det ikke er snakk om noen rivalisering på tvers av de kristelige miljøene i Volda.

– Vi har flere møter over året der vi ser på løsninger for hvordan vi kan jobbe sammen.

– Gjelder det menighetene i Ørsta også?

– Nei, Nytt Livs senter blir litt for ytterliggående for et godt samarbeid.

Nytt livs senter

I Ørsta sentrum ligger lokalene til Nytt Livs senter, ledet av Hans Reite. Det er onsdag kveld, hvilket betyr bibelskole for medlemmene i menigheten. Per Arne Åkenes skal lede forsamlingen innledningsvis. Powerpoint-slidene forteller historier om bibelske figurer fra oldtiden. Tidvis avbrytes foreleseren av utrop som «amen» og «halleluja». Noen noterer, mens andre griper fast om korskjedene sine og følger nøye med.

Etter pausen leder Hans Reite undervisningen. Reite har vært en omdiskutert pastor i nærområdet den siste tiden, etter flere kontroversielle uttalelser om homofilt ekteskap. Med utestemme og knyttet neve skaper han engasjement i lokalet. På powerpointen kan vi lese det oppmuntrende budskapet «Vi er frelst, winner for life!».

Pastor Hans Reite peker på uenigheter som en årsak til bruddet med Den norske kirke. Foto: Tormod Brekke

Underveis i forelesningen nevner han homofili i sammenheng med synd ved flere anledninger. Og han peker på nettopp dette som en årsak til hans brudd ved Den norske kirke.

– Vi føler at noen kristne miljøer tolker Bibelen på en måte som vi ikke er enig i. Det å tillate homofilt ekteskap er å gå imot Guds ord.

– Hvorfor tror du det er så mange kristne forsamlinger i området?

– Når lavaen fra en vulkan tørker inn et sted, vil den presse seg igjennom et annet sted. Lavaen er Guds budskap, mens utspringet av lava er vår forsamling.

Bibelskoletimen ringer ut, men før vi får tatt friminutt spør en av kvinnene i menigheten om vi har besøkt Betel. «De deler ut pølser på lørdagene!».

Betel

Det er lørdag kveld og dugnadsdrevende Betel lyser opp Volda-sentrum med bibelske budskap overlevert av en prosjektor. Den ene studenten etter den andre vingler inn Betels dører for pølse og saft. Selv er de glade for studentenes selskap.

– Vi vil gi et tilbud til alle som trenger det, sier en av forsamlingens ledere Gunnar Andås.

– Hva skiller dere fra andre kristelige forsamlinger?

– Vi er ikke profesjonelle. I statskirka må man være utdannet for å undervise om Gud. Her kan hvem som helst samles for å prat om troen. 

Han forteller videre at han tror det er viktig med et mangfold i forsamlingene.

– Vi vil jo kunne yte et tilbud til alle. Om vi hadde slått oss sammen er det ikke sikkert vi kunne ha hatt åpent hus på lørdager.

Gunnar Andås gir et tilbud til de som trenger det. Foto: Niklas Løkken.

Samtidig tror Andås at det vil bli flere forskjellige forsamlinger i fremtiden.

– Man kan jo sammenlikne det med celledeling, det vil bli flere spredninger. Samtidig har det alltid vært masse tilflytning til disse områdene som skaper nye religiøse miljøer.

Det er den eritreisk-ortodokse kirke i Volda et eksempel på.

Eritreisk-ortodokse kirke

Klokka slår 0900 på søndag morgen. Jeg stiger forsiktig gjennom kirkedørene til kapellet på Leirshaugen. Gudstjenesten for den eritreisk-ortodokse kirke er allerede i gang. En av de eldre kvinnene i forsamlingen hjelper meg med å ta på en hvit kjortel før jeg setter meg ned på mennenes side av kapellet.

Fremme ved alteret står to prester vendt mot de mange fargerike illustrasjonene av Jesus. De er begge ikledd silkekjortler i gullsjatteringer og synger til hverandre på tigrinja (språk brukt i Eritrea). Hele menigheten står under den første timen av gudstjenesten. De eldre kvinnene hviler seg på staver mens de synger lovord om sine guddommer.

En av mennene i forsamlingen, Mesfin Gebreslasie, opplyser om at de eritreisk-ortodokse er midt i en fasteperiode der de lever på en vegansk diett. Gudstjenesten handler om Jesu offer som førte til at vi feirer påske i dag.

I andre akt av gudstjenesten er det flere forskjellige talere. De fleste forteller tilsynelatende artige fortellinger som får frem smilene i salen. Stemningen er forøvrig generelt avslappet. De yngste barna tasser rundt i kapellet, og de fleste i forsamlingen skyr ikke unna muligheten til å dele en artig tanke med sidemannen.

En av de yngre guttene får i oppgave å gå rundt med Bibelen, tildekket av en leopard-mønstrete velour-pose. Alle i menigheten bukker foran og kysser boken. Gudstjenesten rundes av med sang fra barna, samt brytning av brød på veien ut.

Til tross for at jeg ikke forstod et eneste ord som ble sagt, var det åpenbare likheter til «europeiske» gudstjenester, eksempelvis i Pinsekyrkja.

Pinsekyrkja

Pinsekyrkja er plassert rett overfor Volda Rådhus. Gunnar Thorstensen, administrasjonsleder i Pinsekyrkja er enig i sogneprest Myklebust sin mening om at dåpen er den største forskjellen på deres menigheter.

– Vi praktiserer både trosdåp og åndsdåp. Trosdåp, eller voksendåp, har stor symbolsk verdi. Da kommer den det gjelder til oss når den er klar for å ta imot Jesus.

Thorstensen forklarer videre at den som skal døpes dynkes i et kar av vann, for å «begrave» det gamle livet, og bli født på ny som troende.

Gunnar Thorstensen fra Pinsekyrkja forteller hvordan man holder på en menighet gående. Foto: Niklas Løkken. 

– Det å være troende er et valg som man tar. Man blir ikke hest av å bo i en stall. På samme måte blir man heller ikke troende av å bli døpt som spedbarn.

Et av pinsebevegelsens mer kjente særpreg er åndsdåpen, eller tungetalen. Under tungetalen blir en i menigheten påvirket av Den hellige ånd sitt nærvær. Hvilket fører til ubevisst tale, ofte med uforståelige ord.

– Nådegaven gjennom tungen tror du ikke før du ser det. Kanskje tror du det ikke da heller, humrer Thorstensen.

Han forklarer videre at det ellers ikke er så mange forskjeller på deres egen og andre menigheter i Volda.

– Hvorfor slår dere ikke menighetene sammen?

– Det har blitt diskutert litt høyere opp i systemet, samtidig vil vi yte et tilbud til alle de som kommer hit hver uke. Slik holder man på felleskapet i en menighet.