Livet på vent 

Livet på vent

Illustrasjon: Magnus Ruud

​De er alene, de har satset alt, de har lagt en lang og farlig reise bak seg. Nå er de her. Nå er de endelig her. Ja, korrekt. Det er de unge enslige afghanske asylsøkerne jeg snakker om. 

Fredag 10. juni 2016 vedtok Stortinget endringer i utlendingsloven. Endringer som på forhånd kunne se ganske harmløse ut. Tall fra UDI for 2016 kan derimot vitne om store konsekvenser for de enslige mindreårige asylsøkerne i kjølvannet av endringen som ble satt i kraft 1. oktober. Avslag på søknader fra enslige afghanske ungdommer har blitt levert i bøtter og spann.

En utvikling som forteller at den stramme innvandringspolitikken som regjeringen nå holder fast ved med begge hender, er delt i to: Frykten for velferdsstaten og de særnorske verdiene våre har spredt seg nasjonalt. Den triste sannheten er nok at vi med en slik politikk, sender et signal om at vi ikke ønsker mennesker på flukt velkommen hit. De blir skremt vekk, og ender til slutt opp med å rømme videre herfra. En kald og kynisk tilnærming som, skal vi tro politikerne, skal være «til det beste for alle parter». 

Psyken får juling 

Den store andelen mindreårige som får midlertidig opphold, sliter med psyken. Avslaget blir for mye for mange av dem. Flere og flere selvmordsforsøk blir registrert på EMA-mottakene (asylmottak for enslige, mindreårige asylsøkere), og antall forsvinninger er også gått drastisk opp de siste månedene. Det er bare et spørsmål om tid før noe virkelig forferdelig skjer.

Poenget med å lære seg norsk forsvinner litt når man vet at man kun blir boende her i rundt 2 år. Motivasjonen til å opprettholde det sosiale avtar, og de blir sittende alene med tankene sine, noe som resulterer i at psyken får juling. Med midlertidig oppholdstillatelse ber vi disse guttene om å sette livet på vent.

På flukt 

Mange av ungdommene har opplevd forferdelige ting. De har vært på flukt store deler av livet og flere av dem har familie i militære organisasjoner. Når de ikke får asyl i Norge, og forsvinner ut av landet, ender de ofte opp usynlige ute i Europa. I en storby hvor de ikke har noen tilhørighet, og hvor staten trolig ikke engang vet at de er der.

I disse byene har de ikke rett på en boplass og de har ikke lov til å arbeide. Uten rett på inntekt blir disse ungdommene tvunget til å leve illegalt.

Slutter å flykte 

På et punkt slutter de jo å flykte, men henger seg på disse militære organisasjonene som de en gang flyktet fra. Hvorfor skal de la være? Hvorfor skal de støtte et samfunn de ikke får bli en del av? Vi gir de ikke noe valg. I realiteten hjelper vi deres rekrutteringsprosess ved å dytte forsvarsløse, traumatiserte og sinte ungdommer i fanget på ekstremistene.

Hva forventer vi når vi truer ungdommer som ikke kjenner noen annen utvei enn flukt med returnering. De reiser bare videre. Dette er ungdommer som har gitt opp håpet om et trygt liv og som er forbannet på verden. Ungdommer som ikke stoler på noen andre enn hverandre, fordi de har blitt sviktet av alle andre. Disse menneskene oppsøker dermed samme miljø. Det er på denne måten hatkulturen får fotfeste, og ekstreme idéer vokser frem.

Spørsmålet vi står igjen med er «hvordan forhindrer vi dette?»

Kanskje vi burde begynne med oss selv? Det er ikke snakk om onde mennesker. Samfunnet har sviktet dem, så de oppsøker andre kilder for å bli godtatt.

De er alene, de har satset alt, de har lagt en lang og farlig reise bak seg. Nå er de her. Nå er de endelig her. Bare for å bli sendt tilbake.