Miljøvennlig død

Det tar om lag 20 år før liket og kisten blir til jord. Menneskekroppen inneholder miljøgifter som siver ned i jorden. 


Når lik blir til aske, slippes kvikksølv ut i lufta. Brenningen krever 120 kilowatt strøm, tilsvarende en husstands strømforbruk på et døgn. 

Tradisjonen går sin gang, men på bekostning av miljøet. Hvor «grønn» er egentlig dagens gravferdsindustri? 
 


Våre fotavtrykk

Få er klar over hva slags økologisk fotavtrykk vi etterlater oss.  
I Norge er det nøye regulert i gravferdsloven at begravelse skal ta hensyn til miljøet og naturen. Alle kister skal være fullstendig nedbrytbare. De må ha giftfri maling, og det skal verken være skruer eller kunstfiber i kisten. Kremering er regulert etter forurensningsforskriften. Det stilles krav til høyde på pipa, ovnstemperaturen, og kontroll av utslippene. Krematoriene må jevnlig levere rapporter på miljøstatus.


Krematoriet i Ålesund

Bygget fra 2011 er i elegant tre og ligger like ved Øvre gravlund. Gjennom de store vinduene kan alle som går forbi titte inn. På et av Europas mest moderne krematorier tas det hensyn til miljøet. 
Det står en stor ovn midt i hovedrommet. Det lukter ingenting. På krematoriet i Ålesund brennes det omtrent 300 lik hvert år.
Arne Storstein, driftsansvarlig på Ålesund Krematorium, viser stolt frem de forskjellige rommene. 


– Dette bygget skal være verdig, det er poenget. Før var krematorier i mørke kjellere, men her er det stikk motsatt, forklarer Storstein. 


Krematoriet har kjøle - og renseanlegg i kjelleren. Det eneste som kommer ut fra pipa er damp. Fra det gamle krematoriet kom det svart røyk enkelte dager. Storstein forteller at naboene ringte og spurte om krematoriet brant. Nå er dampen fri for farge og lukt.


 Slipper dere ut miljøgifter?
– Ingenting, absolutt ingenting, svarer Storstein.


Kvikksølv i tenner

Mennesket kan ha kvikksølv fra amalgam i tennene. Kvikksølv klassifiseres som radioaktivt avfall, og blir derfor lagret i tønner og sendt til miljøstasjonen i Oslo. Krematoriet betaler 30 000 kroner og levere en tønne med giftig kvikksølv i året.


–Da er den vekk, lagret, og borte for alltid, slår Storstein fast.


Driftsansvarlig overvåker kremeringen fra kontrollrommet. Her måler han daglig oljeforbruk, energiforbruk og temperatur. Storstein opplyser at det finnes krematorier uten renseanlegg. Ved miljøkontroller for noen år siden, ble det funnet miljøgifter i ganske store områder rundt de gamle krematoriene. 
Bare de store krematoriene er pålagt å ha renseanlegg.

Tidlig på 90-tallet var det 42 krematorier i Norge. Mange er  blitt lagt ned fordi de ikke har oppfylt miljøkravene. I dag er det 23 krematorier igjen. Blant dem er det ni store krematorier som brenner mer enn 200 lik i året, opplyser seniorrådgiver i Miljødirektoratet, Bernt Ringvold. 


Metall i kropper 

Storstein åpner lokket på en stor boks. Han viser frem store mengder metall, som er blitt liggende igjen etter brenningen av lik. Skruer, øredobber, og metallskinner fra operasjoner. Et selskap fra Sandefjord henter alt metallet, og selger det videre. Pengene er øremerket og går til utbygging av nye gravplasser.

 
– Men for bare fem år siden gravde vi alt metallet ned i jorda, innrømmer driftsansvarlig.


Skjelettet 

Storstein trekker frem en skuff med beinrester. Hver skuff inneholder restene av et menneske. På toppen av askehaugen ligger det et urnelokk med etternavn. Han tar ut lokket og heller alt som er i skuffen oppi en maskin. Når han trykker på knappen durer det i noen minutter, helt til beinrestene er malt til fin aske i urnen.

– Når jeg sletter graver, kan jeg finne hodeskaller som er over 100 år gamle. Asken derimot forsvinner, sier Storstein. 


 Er kremasjon mindre miljøskadelig enn å grave ned den døde?


– Avrenning fra forråtnelsen av et begravet lik, kan havne i grunnvannet, men med en urne får du ingen problemer i jorden, sier Storstein.


Han forklarer at de bruker økologiske urner som brytes ned raskere enn en kiste. I tillegg påpeker han at ingenting i asken er skadelig for miljøet.

Kister på kjøl

En hvit Chevrolet Suburban kjører opp utenfor. En mann i dress bærer ut en kiste. Driftslederen hjelper til. Kisten kommer rett fra kirken, og er dekket av roser, blomsterkranser og kort. Storstein legger blomstene vekk, og gjør kisten klar til kjøling. Han leser ikke kortene. Slik blir det enklere å takle jobben.  


– Jeg glemmer aldri navnene på de første likene jeg kremerte, men nå husker jeg ikke de fra forrige uke.


En vanlig fredag skal det stå seks kister på kjøl. De blir kremert på mandager, da er det begravelsesfri dag. Kistene blir ikke åpnet på krematoriet.
Storstein sier at jobben kan være vanskelig, men han holder jobben litt på avstand. 


–Jeg forholder meg til en kiste, ikke til et lik, sier han.  


Han arbeider også en god del ute på kirkegården, og han har nær kontakt med pårørende. Det synes han er fint.


–Jeg hadde ikke jobbet her hvis det eneste jeg gjorde var å kremere fire stykk om dagen.


Sunnmøringer er tradisjonen tro 

I Norge ble to av fem lik kremert i 2015, ifølge Miljødirektoratet. Folk på Sunnmøre derimot, velger vanlig gravlegging. Bare en av fire ble kremert samme år. Ålesund Krematorium er det eneste krematoriet mellom Kristiansund og Bergen. Derfor tar Ålesund kommune en avgift på 5400 kroner for utenbyskremering. I praksis kan det bety at mange velger bort kremering fordi det er dyrere, men som regel handler valget om tradisjon.


– I Volda gravlegges et stort flertall av de døde, men det tror jeg har med skikk å gjøre, mener Kristian Myklebust, Sogneprest i Volda og Dalsfjord.

Kristian Myklebust
Budbringer: Sogneprest i Volda og Dalsfjord, Kristian Myklebust, er åpen for ideen om andre metoder å gravlegge på. Foto: Veronica Turnage

En kiste senkes i jorda. Det har vært skikken fra gammelt av. Kremasjon er en ung tradisjon,  som i sin tid førte til kontrovers.
Sognepresten understreker at det fra kirkens side, ikke er noen forskjell på jordpåkasting og kremering. Striden rundt kremering, tilhører fortiden.


– Skeptikerne tenker nok på symbolikken ved å grave et menneske ned i jorda, men hvis Gud kan skape noe nytt, kan ha skape det av aske og, sier Myklebust.
Han mener kremering og gravlegging er konkret og nødvendig. 


– Å legge en kiste ned i jorda, eller inn i en ovn er brutalt, men vi trenger ritualer for å tolke det som har skjedd.


Når det kommer til miljøvennlige metoder å begrave på, har ikke sognepresten tenkt noe særlig over det.


– Det er mye annet i et miljøperspektiv jeg ville begynt med først som har større, positive aspekter, hvis man tenker globalt, sier han. 

Grav og urne, bygd og by

I følge gravferdsloven er kommunene pålagt å ha gravplasser til befolkningen, men plassmangel på kirkegårder er et stort problem mange steder i landet. De store byene sliter med å finne plasser. Dette fører til at mange må begraves langt unna sine kjære. I byene velger flere kremasjon. Slik blir det plass til de døde, på den kirkegården de vil ligge. Fire urner kan erstatte en kistegrav.


I Volda velger få kremasjon. Befolkningsveksten er ikke så stor, og vil ikke føre til plassmangel på kirkegårdene med det første. 


– De aller fleste blir begravet på Leirshaugen kirkegård ved Rotsethornet, i tillegg kan vi  bruke gamle gravplasser om igjen, forteller sognepresten.


Paul Kristian Hovden, medeier av Hovden Gravferdsbyrå, sier at tradisjon er viktig for voldingene. Få spør derfor etter kremasjon. Hovden er ikke bekymret over plassmangel på kirkegårdene i dag, men han erkjenner at det er verdt å tenke over i fremtiden. 

Fra lik til næringsrik jord


En ny metode å behandle de døde på, gjør det mulig å etterlate seg jorden på en miljøvennlig måte. 


Ved metoden «promesjon» blir den avdøde omgjort til frysetørket næring. Kroppen kjøles ned til ekstreme kuldegrader ved hjelp av nitrogen. Sterke vibrasjoner gjør den fryste kroppen om til pulver. Stoffet blir gravlagt i en nedbrytbar urne i det øverste jordlaget, og er næringsrikt for blomster og trær. «Promesjon» gjør at liket blir til jord på ett år. 


–Vi trenger å gjøre det vi kan på alle områder for å bli mer klimavennlige. Vi er mange milliarder mennesker på jorda, og alle kommer til å dø en gang. Da trenger vi metoder som gagner miljøet i stedet for å skadet det, sier Susanne Wiig-Mäsak. 

Grunleggeren av Promessa, Susanne Wiig-Mäsak
Dødsfascinert: Susanne Wiig-Mäsak har kommet opp med en ny metode for en miljøvennlig død.  Foto: Promessa


Svensken har grunnlagt selskapet Promessa. Siden 2001 
har hun jobbet med prosjektet. Mäsak forklarer at kunnskap i biologien kan forhindre problemer, som giftige røykgasser og forgiftning av grunnvannet. Metoden er bare testet på griser. 


Iskald kremering


Metoden har ennå ikke blitt lovlig i noen land. Likevel har over tre tusen mennesker meldt interesse i prosjektet på Promessas nettsider, og rettighetene er solgt til Spania, Nederland og nordvest i USA. 


– Engasjementet for denne metoden er økende, forteller Åse Skrøvset gravplassrådgiver i Kulturdepartementet.
 

 

  • 25% ble kremert på Sunnmøre i 2015
  • 40% ble kremert på landsbasis samme år
  • Siden tidlig 90-tallet har det blitt lagt ned 19 krematorier på landsbasis
  • Forurensningsforskriften kapittel 10 «utslipp fra krematorier» har som formål å redusere forurensning fra krematorier