– Viktig å la seg berøre 

Narkobygdene del 4

Siri Mette Dragsund Hoff jobber ved døgnklinikken på Ålesund Behandlingssenter. – Den dagen jeg ikke lar meg berøre lenger, så slutter jeg. Foto: Kaja Andreassen

Ålesund behandlingssenter står klare til å ta i mot russmisbrukere i alle aldre. – Noen pasienter glemmer man aldri, sier seksjonsleder Siri Mette Dragsund Hoff.

Nærnett har i en serie artikler satt fokus på narkotikamiljøet på Søre Sunnmøre. I denne artikkelen får vi et innblikk i hvordan det er å komme til avrusningsklinikken i Ålesund. 

– De aller fleste pasientene ønsker selv behandling. Fastlege eller rusomsorgen i kommunen henviser dem da til oss. Videre er det et eget vurderingsteam som vurderer henvisningen, og hvorvidt vi kan gi dem et tilbud i spesialisthelsetjenesten. 

Siri Mette Dragsund Hoff er seksjonsleder ved Ålesund behandlingssenter. Hun jobber på døgnavdelingen.

– De aller fleste kommer inn hit via avrusningsavdelingen. De har da vært der i to uker for å komme over alle abstinensene. Deretter kommer de til døgnavdelingen, forteller Dragsund Hoff.

Les også: Slik er narkotikamiljøet på Søre Sunnmøre 

Den første kneiken

24 pasienter lever sitt liv på døgnavdelingen ved Ålesund behandlingssenter. De er delt opp i ett kvinneteam og to mannsteam.

– De er her i åtte uker, døgnet rundt. Da jobber vi mye sammen i grupper. Vi jobber blant annet med ulike mestringsstrategier. Pasientene får også somatiske undersøkelser og psykologiske utredninger.

Hun forteller at de også er opptatt av mye fysisk aktivitet, og at de går mye turer.

– Mange synes dette hjelper for de lidelsene de sliter med, sier Dragsund Hoff.

Foruten døgnavdelingen består behandlingssenteret også av en avrusningsavdeling og en poliklinikk. Ved avrusningsavdelingen får rusmisbrukerne tilbud om et opphold på to uker, hvor de skal komme seg gjennom den første kneiken med å komme seg ut av rusen.

– To uker er ikke nok til å bli rusfri. Men ved denne avdelingen har pasientene et kort opphold hvor vi har fokus på abstinensbehandling. Etter dette går pasientene som regel videre til døgnavdelingen eller poliklinikken, sier hun.

Les også: "Marius" selger hasj og ignorerer loven 

Poliklinikk betyr at pasientene bor hjemme, men kommer til behandlingssenteret for samtaler. Det er ikke noe tidsbegrensning på den kontakten. Mange begynner der og går til samtaler en periode. Om ikke det er tilstrekkelig kan de, for eksempel legges inn til døgnbehandling ved behandlingssenteret og fortsette med samtaler i poliklinikk etter at de er utskrevet. Noen klarer seg med bare samtaler i poliklinikk og legges aldri inn til døgnbehandling.

– Det føles ikke noe godt å sende dem hjem etter de åtte ukene hvis de ikke er klar for det. Men vi sender aldri noen ut, uten en eller annen form for tilbud. Hvis vi tenker at det er uforsvarlig å sende pasienten hjem, da får de være her, forteller Dragsund Hoff.  

MYE AKTIVITET: Behandlingssentret i Ålesund har et stort fokus på aktivitet for å hjelpe pasientene. Foto: Kaja Andreassen 

For liten tid

Ofte ligger det en diagnose i bunn, som kan ha vært tilløpet til et rusproblem. Når behandlingssenteret får en henvisning har de ansatte ti dager på seg for å kartlegge hvor den enkelte pasient bør plasseres.

– På de ti dagene må vi finne ut hvem denne personen er, hvilke behov den har, hvilken behandling som vil passe ham eller hun best og på hvilken avdeling vedkommende bør plasseres. Dette er for liten tid. Vi bruker ofte tid på å bli kjent med dem, sier Dragsund Hoff.  

Les også: Ane Ramm måtte kjøpe heroin til sin egen datter 

STERKE INNTRYKK: På tøffe dager syntes Siri Mette Dragsund Hoff at det er vanskelig å legge jobben fra seg når hun kommer hjem. Foto: Kaja Marie Andreassen 

Det viktigste verktøyet

Å gå hjem fra jobb kan være vanskelig.

– Vi finner måter å takle det på. Vi står sammen om det, og humor er mye brukt. Hvis jeg ikke hadde klart å legge bort jobben når jeg kom hjem, kunne jeg ikke ha hatt denne jobben. Men det er viktig at jeg fortsatt lar meg berøre. Den dagen jeg ikke gjør det slutter jeg, sier seksjonslederen.

Noen av pasientene klarer seg etter behandling, andre har en mer komplisert rushistorie, og trenger tid til å få på plass både hode, kropp, nettverk og jobb.

– Det verste med denne jobben er at man ikke får gjort noe hvis pasienten ikke ønsker det selv. Men håpet er alltid med, det er et viktig verktøy i denne jobben. Det finnes solskinnshistorier jeg kan leve på i årevis, som den 18 år gamle, innadvendte gutten med hetten tredd over hodet. Han holdt seg alltid i bakgrunnen og var ikke interessert i behandlingen eller noen av de andre pasientene. Etter oppholdet her ble han sendt til Tyrili. Nå er han rusfri og jobber selv med rusavhengige. Noen glemmer man aldri, avslutter hun.