De pårørende 

De pårørende

SAMMEN OM ALT: Familien Øverås har hentet styrke fra hverandre gjennom sykdommen til Anne Marthe. Foto: Kaja Andreassen

For sju år siden tok livet en uventet vending for Anne Marthe. En vending som skulle påvirke hele familien.                                                                 

– Vi er en kjempesammensveiset familie. Vi snakker sammen nesten daglig, om alt det skulle være. Uff, jeg blir helt satt ut.

Ingunn Øverås Pracy ser rundt seg, ser på de to søstrene sine, på moren sin. Stemmen stopper opp, og blir litt kvelt av tårene som velter opp i de smårøde øynene. Hun ler det litt bort, tørker bort en tåre som renner nedover kinnet. Hun legger hånda si over hånda til Anne Marthe Øverås, storesøsteren.

Tilbake i 2010 fikk de beskjed om at det skulle gå fint, at søsteren og datteren skulle bli frisk. Sju år senere har Anne Marthe hatt tilbakefall tre ganger. Kreften er kommet for å bli, og legene har gitt beskjed om at Anne Marthe kanskje aldri blir frisk.

Hvordan er det egentlig når søsteren din eller datteren din får kreft?

– Da jeg fikk vite det første gangen måtte jeg ta meg sammen for ikke å grine altfor mye. Å være mamma og få en slik beskjed er forferdelig vondt. Jeg ble jo veldig redd med en gang. Jeg tenker om datteren min skulle gå bort før meg, da er ikke livet rettferdig.

Dette sier Astrid Øverås, moren til Anne Marthe. Til tross for den alvorlige undertonen sitter latteren løst rundt bordet på den lune kaféen i Ålesund sentrum. Ute skinner sola igjennom de store vinduene. Anne Marthe Øverås tar et dypt åndedrag og ser ut, forteller at dette er byen i hennes hjerte. Ved siden av henne sitter hennes to søstre Toril Øverås og Ingunn Øverås Pracy. Bortenfor dem sitter moren, Astrid Øverås.

HVIS HUN DØR FØR MEG, DA ER IKKE LIVET RETTFERDIG: sykdommen til datteren har fått Astrid Øverås til å tenke mye over livet. Hun mener at om datteren hadde gått bort før henne, da hadde ikke livet vært rettferdig. Foto: Kaja Andreassen

– Det heter familie

Det var aldri noe spørsmål om de skulle stille opp for datteren og søsteren da hun fikk livsmorshalskreft, når som helst med hva det skulle være.

– Det heter familie. Jeg tror det er viktig alltid å ha noen der i en slik situasjon. Som når Anne Marthe har ligget på isolat, og vi nesten har måtte kle oss ut for å besøke henne. Da har jeg tenkt på dem som ligger der mutters alene, da spinner tankene, sier Astrid.

Hør reportasjen fra Radio Volda her: 

Anne Marthe har sluppet å skulle stå i sykdommen alene. Hver julaften har familien feiret sammen. Da Anne Marthe var for syk til å være hjemme på nyttårsaften, tilbrakte søstrene den på sykehuset.

– Det var første prioritert å være der. På den tiden var det mange, unge spreke på samme avdeling som døde av samme sykdommen. Da måtte vi få tankene hennes på noe annet. Den ene gangen vi var der sa hun at hun skulle til helvete ut derifra, da dro vi bare. Kjørte oss en biltur, forteller Ingunn.

For dårlig oppfølging av pårørende

For Anne Marthe selv har det betydd alt å ha noen der som alltid stiller opp. Men det kan være vanskelig å stå i det å være syk selv, samtidig som du må takle dine nærmeste sin sorg innrømmer hun. Hun trekker pusten, ser ut på familien sin. Virker litt betenkt, som hun leter litt etter ordene.

– Nå skal det sies at når det står på som verst, så har jeg nok med meg selv. Så orker jeg ikke å forholde meg til at det sitter folk rundt meg og sipper og tenker at dette er helt forferdelig. Jeg forstår det, men jeg trenger det ikke der og da. Da trenger jeg positiv energi for å komme meg igjennom det, forteller Anne Marthe.

Anne Marthes nærmeste pårørende har måttet finne ut av det meste selv. De bekymrer seg for at hun noen ganger pynter på sannheten om sykdommen for å skåne dem. Selv om de har hverandre, kan alle enes om at de gjerne skulle hatt noen som sto litt mer på utsiden som kunne hjulpet dem med det Anne Marthe ikke orket å forklare.

– Det finnes ingen oppfølging av pårørende. Spesielt for Anne Marthe som har barn, for dem burde det absolutt vært mer oppfølging. Jeg har snakket mye med Anne Marthe sin yngste datter Karoline, hun tok det veldig tungt. Hun var bare 14 da Anne Marthe ble syk, noe som var veldig tøft, sier Astrid.

– Jeg jobber jo med barn og unge. Og tenker at selv om de ikke sier det rett ut at de vil prate med noen, så er det viktig at de har tilbudet uansett. Fordi når de først begynner å prate, så strømmer det ut. Jeg, personlig hadde noen ganger trengt å høre litt mer om den teoretiske delen av sykdommen, noe annet enn “dette går seg til.” Det er ikke noe vits i å skåne oss, jeg vil ha fakta på bordet, og så gå videre derifra, sier Ingunn.

MANGLENDE OPPFØLGING: Anne Marthe føler på at de rundt henne ikke har fått så mye oppfølging som det hun kanskje skulle ønske. Ekstra tøft har det vært for datteren hennes Karoline, som bare var 14 år da hun ble syk. Foto: Kaja Andreassen

Vanskelig å se alle

For fem år siden opprettet mange kommuner i Norge stillingen kreftkoordinator. Det skulle være en person som hadde oversikt over hva slags tilbud og muligheter det finnes i kommunen for både syke og pårørende. En person som skal jobbe for å tilrettelegge hverdagen til kreftsyke og pårørende best mulig. Merete Kløvning er kreftkoordinator i Ålesund, og forteller at noe av det viktigste hun gjør i jobben sin er å møte pårørende.

– Det er noe av det viktigste jeg gjør. Pårørende trenger at noen ser dem også, få lov til ikke bare å være der for den andre, men også være der for seg selv. Folk vil jo gjerne klare seg selv, men man ser at når man først har opprettet kontakt, så er det mange som trenger det, sier Kløvning.

Kløvning har ansvaret for å møte kreftsyke og deres pårørende i alle sykdomsfaser. Jobben med pårørende kan dreie seg om gruppesamtaler, eller støttesamtaler for den enkelte, etterlattekurs og andre møtesteder hvor pårørende kan få utløp for sine tanker og bekymringer. Grunnen til at det kan være vanskelig å se det tilbudet som er der, er ifølge Kløvning at hun som kreftkoordinator er avhengig at noen tar kontakt med henne for å få hjelp.

– Det er ca. 300 nye tilfeller av kreft i Ålesund kommune årlig, og vi kjenner dessverre ikke alle. Så vi er avhengig av at folk forteller om oss. Og da blir det sånn noen ganger at folk som kanskje burde ha fått tilbud om hjelp tidligere, ikke har hørt om oss. Men det er viktig at f.eks. legen eller de pårørende selv tar kontakt når de føler de har behov for det, sier Kløvning.

Å være pårørende kan være en større belastning enn det mange ser forteller kreftkoordinatoren. De pårørende må ofte ordne alt det praktiske, være en moralsk støtte, samtidig som de skal leve sine egne liv.

– Pårørende må ofte kjøre og hente på sykehuset, sjonglere dette med sin vanlige jobb samtidig som de står med begge beina oppi det følelsesmessig. Da kan det være godt å ha en fagperson å snakke med, som du vet har taushetsplikt, og som du slipper å forholde deg til på søndagsmiddag dagen etter. Pasienter og pårørende skåner ofte hverandre, og da kan det være fint å ha et annet sted man kan kanalisere alle bekymringene sine, sier Kløvning.

"Ukrutt forgår ikke så lett"

For familien Øverås har det som oftest vært nok bare med hverandre. Men storesøster Toril innrømmer at hvis Anne Marthe skulle blitt enda dårligere, hadde det vært fint å ha noen i bakhånd.

– Det synes jeg det burde være. Nå har ikke vi trygla om hjelp heller, men det synes jeg ikke vi skal trenge, sier Toril.

– Det er trist at noen skal dø for at man skal få tilbud om hjelp, bryter Ingunn inn med.

Anne Marthe gir lillesøsteren et strengt blikk.  

– Man må jo tenke litt på det og, for å kunne takle det. Det må man jo, men vi har jo lært oss å leve med det på et vis, sier mamma Astrid.

– Ukrutt forgår ikke så lett vet du, sier Anne Marthe og prøver å le bort alvoret.

Det skal gå bra

Familien er flink på galgenhumor, men noen øyeblikk skinner alvoret i situasjonen gjennom. Likevel står de like sterkt sammen som de alltid har gjort, kanskje også sterkere. Selv om sykdommen mest sannsynlig kommer tilbake, har alle bestemt seg for at dette skal de klare, og de ser lyst på fremtiden.

– Jeg finnes ikke redd lengre, jeg er bare veldig kamplysten. Jeg har valgt at det ikke skal prege hverdagen min, det er bortkasta tid og energi. Jeg får ikke gjort noe med det uansett, det som skjer, det skjer. Kreften er noe jeg bare må igjennom, i mellomtiden skal jeg nyte hver dag jeg får, sier Anne Marthe.

– Du får jo et litt annet perspektiv på ting. Vi har en felles enighet om at hvis vi ikke gidder å være med på noe, da sier vi bare nei. Vi orker ikke å stresse med ting som ikke betyr noe. Framover skal vi stå på og være positive. Krysse fingrene for en mirakelkur. Så får vi selge hus, mann og barn om det er nødvendig for å få den rette behandlingen. Vi skal klare det vi må klare for at dette skal gå bra. For det skal det, avslutter Ingunn.