Nærnett ble med redningskøyta "Idar Ulstein" på øving

Redningskøyta

Svellingen slår inn i baugen til redningskøyta ”Idar Ulstein” i havgapet utenfor Flø. Sjøskummetspruter mot vinduene til styrhuset. I dag skal Radio Volda sin utsendte reporter få kjenne hvordan det er å bli reddet.

Tre gyngende stoler, spesialbygget for høy sjø, demper den verste Tusenfrydfølelsen når de 2,5 meter høye surfebølgene raser innover mot Flø. Redningskøyta har siden 2015 reddet tre liv, assistert 1,462 personer og 385 fartøy.

Hør hvordan radioreporter Lars Risberg oppleve det å bli reddet av redningskøyta her: 

– I vårt område må vi oftest assistere fiskebåter og andre næringsfartøy, sier maskinsjef Per Børstad.

RS 158 Idar Ulstein dekker kysten fra midten av Stad til Bud på romsdalskysten.To frivillige redningskorps stasjonert i Ålesund og Aukra bistår i redningsaksjoner.

– De gjør en kjempeinnsats, men har ikke slepekapasiteten eller dykkerkompetansen som vi har, sier Per.

VETERAN: Tom Kausanrød, skipsfører på RS 158 Idar Ulstein, har jobbet på redningskøyte i snart 15 år. Foto: Hans Ivar Moss Kolseth

Utrykning

Når alarmen går, får Per Børstad, Tom Kausanrød og Kenneth Sætremyr melding fra Hovudredningsentralen om posisjonen til båten som trenger hjelp.

Oppdraget planlegges, er det grunnstøting, brann eller mann overbord de rykker ut til?

Hvor vanskelig er det å finne noen i sjøen med slike bølger?

– Det kan være svært vanskelig når det er høye bølger og dårlig sikt, sier Per.

IDAR: Skøyta er oppkalt etter skipsingeniør Idar Ulstein. Foto: Hans Ivar Moss Kolseth

Lars over bord

I dag skal de øve på nettopp det. Lars, vår radioreporter fra Radio Volda, hopper ut i sjøen. Han har på seg overlevingsdrakt og redningsvest. Og forsvinner i bølgene.

HIGH TECH: RS Idar Ulstein stod ferdig i 2015, og er full av topp moderne utstyr. Under testing har skøyta kommet opp i 74 km/t. Foto: Torgeir Are Sortehaug

En kran løfter vannscooteren ut i havet. Maskinsjef Per Børstad kjører slalom med vannscooteren i akterbølgene, den oransje radioreporteren er ikke å se.

– Det er viktig å ha det gøy når man øver, da blir det noe vi gleder oss til, sier Kenneth. Egentlig er det bare 150 meter som skiller oss og Lars der ute, men vi ser han likevel ikke med det blotte øye.

De varmesøkende kameraene er helt nødvendige. Etter at de er slått på, skimtes en varmeflekk på skjermen, kan det være Lars? Foto: Hans Ivar Moss Kolseth

Tom instruerer maskinsjefen på scooteren. Han tar en u-sving. Et minutt senere er Lars halt ut av bølgene, og sitter trygt bak redningsmannen.

Radioreporteren hadde ligget alene i bølgene i nesten femten minutter.

– Jeg tenkte på en fisker jeg hadde hørt om, som lå et helt døgn i sjøen. Det må være noe av det verste man kan oppleve.

SAMARBEID: Tom instruerer maskinsjefen på scooteren, som raskt finner Lars i bølgene. Foto: Hans Ivar Moss Kolseth.

– Vet ikke hva de går til

Når redningskøyta kommer til ulykkesstedet må den
sammensveisede gjengen skaffe seg et overblikk. Ofte er det mindre dramatisk enn varslet. En melding om røykutvikling kan vise seg å være vanndamp. Andre ganger har situasjonen eskalert betydelig.

– Det tar ofte lang tid før vi er fremme. Noen ganger rykker vi ut til et nødsignal som sier lite eller ingenting om situasjonen. Vi må være forberedt på alt, sier Tom. Ingen av gutta har selv vært i livsfare på sjøen, men Per har vert reddet i fjellheimen.
– Jeg har aldri vært gladere enn da jeg hørte lyden av rotorene fra helikopteret, sier han.

TILBAKEMELDING: Kenneth Sætremyr ber vannscooterføreren om å repetere situasjonen hvor han drar personen opp av vannet.  Foto: Hans Ivar Moss Kolseth.

Motiverte menn

Gutta har tidligere jobbet på forskjellige typer båter i utlandet. Kenneth har vært med å legge internettkablene som ble brukt under Fotball-VM i Japan og Sør Korea i 2002. Per reiste til sjøs i midten av tenårene. Alle har dykkerkompetanse. De søkte jobb i Redningselskapet av samme grunn.

– Jeg ville ha en jobb med mening, og var lei av å tjene penger for andre, sier Per.

Det er også en uforutsigbar og spennende jobb.

– Vi vet ikke hvilket oppdrag vi får. Her er det aldri noe seilas fra A til B. Vi vet ikke hva neste telefon bringer, og det liker vi, sier Tom.

– Og så får vi kjøre vannscooter, dykke, og skyte med vannkanon, legger Per til med et smil.

VARIERT JOBB: Per leker seg med vannscooteren imens resten av mannskapet gjør seg klar til å iverksette "redningen". Foto: Hans Ivar Moss Kolseth

– Folk stoler blindt på GPS-en.

De fleste båteierene i Norge er flinke, men mannskapet ombord i Redningskøyta tror flere redningsaksjoner kunne vært mindre alvorlige eller fullstendig avverget om flere tenkte konsekvens og sikkerhet på sjøen.

– Når noe skjer på sjøen blir det fort mye mer dramatisk enn til lands, sier Tom.

– Gå i havna og se hvordan enkelte fortøyer båtene
sine. Noen båteiere har ikke peiling på hva de driver med. Folk har fått bedre råd, og stoler ofte blindt på GPS-en. Når den klikker vet de plutselig ikke hvor de er. Vi pleier å spøke med at ti prosent av norske båteiere heller burde kjøpe seg campingvogn, sier Per. 

Stort sett er norske båteiere flinke folk, understreker mannskapet. Likevel opplever de at mange gjør små feil, som kan få store konsekvenser.

– Det er litt som fjellvettreglene, sjekk værmeldinger og forbered deg på at alt kan skje. Ikke reis på sjøen og stol på at Iphonenbatteriet holder, da bør du iallefall ha med deg en powerbank, sier Tom.

– Hvordan er det å redde mennesker i havsnød?

– Det er en utrolig følelse å finne folk i god behold,
og få folk trygt tilbake til familiene sine, sier Per.