Kommentar: Veien er lengre enn vi trodde

Veien er lengre enn vi trodde

«Helt vanlig oppførsel fra 17-18 år gamle gutter» skrev Carl I.Hagen i et facebookinnlegg om Brett Kavanaugh, som er ny høyesterettsdommer i USA.

Christine Blasey Ford anklager Kavanaugh for å ha dyttet henne ned i en seng, lagt seg oppå henne og kledd av henne da hun var 15. Kavanaugh var 17. Hun sier hun var redd for å bli drept.

Helt vanlig oppførsel fra 17-18 år gamle gutter? Nei, Carl I. Hagen. Det vil jeg ikke si. Ikke bare er det en fornærmelse mot unge menn, men det er også fordummende. Hvis jeg forstår Carl I. Hagen rett, så har jeg hatt for høye tanker om 17-18 år gamle gutter i lang tid. Hagen sine uttalelser den siste tiden, tar oss to steg tilbake.

For guttene klarer ikke å tenke konsekvens med en gang de har ereksjon? Nei, jeg tror ikke det er de unge guttene vi trenger å bekymre oss for. Har vi ikke kommet lengre? Skulle ikke dette være en ny tid? Var det ikke nå vi skulle snu? Ikke lære unge jenter om hvordan de må oppføre seg for å unngå voldtekt, men heller lære guttene våres hvor grensa går?

Jean-Claude Arnault har blitt dømt til bare to års fengsel for én voldtekt av én kvinne. Selv om flere kvinner har stått fram om overgrep. Så samfunnet fortsetter akkurat som før? Eller, de hvite, voksne, heterofile mennene på toppen fortsetter som før. Metoo-bevegelsen var liksom bare en dump i veien. Noe du må bremse opp for når det står rett foran deg. Men så kan du bare kjøre videre etterpå. Som om ingenting har skjedd.

Metoo-kampen har så vidt begynt. Jeg hadde troa i fjor høst, jeg. Vi skrapte forsiktig på overflaten av et systematisert og seksualisert syn på kvinner. Det synet som gjennomsyrer akkurat litt for mye av kulturen vår. Du skal ikke spørre mange kvinner før du får høre rystende historier om overgrep. Overgrep? Sier du. Kanskje et litt hardt ord? Men det er akkurat det det er. Ingen vits å pynte på det. Overgrep som har skjedd min egen mor, overgrep som har skjedd mine næreste venner, overgrep som jeg har erfart.

Kanskje jeg bare tok det for gitt at vi hadde fått satt ord på en fortiet virkelighet. Og ja, jeg er fullt klar over at jeg gir Carl I. Hagen litt mer påvirkningskraft enn det han egentlig har. Jeg tror ærlig talt ikke mange av mennene i mitt liv stiller seg bak uttalelsene hans.

Vi har en vei å gå! Likevel - jeg er utrolig lei av å høre at vi fortsatt har en vei å gå. Men det er det som må til. Noe har vi gjort riktig den siste tiden: Vi sier i hvert fall fra. Vi vet at vi må rope når vi har erfart og sett urett. Vi stiller spørsmål. Og vi prøver å gi kvinner en plattform. Og akkurat det, det har vi ikke gjort tidligere.