– Fotball, det er over alt

Vi som hater fotball

Illustrasjon: Øystein Eiksund

I alle mine år her på jorden tror jeg ikke det er ett tema jeg har hørt mer snakk om enn fotball. Det er over alt, og det er så å si umulig å ikke bli dratt med i samtaler om det. Man hører snakk om kamper nylig spilt, kamper som skal bli spilt, trenere, spillere, mål, straffer, frispark, dommere, og så klart Solskjær, hele Norges godgutt. Ole Gunnar Solskjær er på absolutt alle mulige steder. Den nyansatte manageren for Manchester United har vært tema i 128 ganger VG artikler, bare på de første 79 dagene i år. 

Til og med her i Volda lages det saker om Solskjær. Kollegaene mine i Nærnett har for eksempel laget en sak med tittelen «Fem på gata om Solskjær». Hva med fem på gata om hvorfor det blir for mye Solskjær? For å være helt ærlig, så er jeg ganske lei av å høre setningen «Solskjær bare kjører da gutta». 

Dessverre er det ikke bare manager Solskjær jeg er lei av. Det er selve konseptet om at fotball er over alt. I hver og en samtale blir fotball nevnt. For Guds skyld, jorden er formet som en fotball. Eller som en flat fotballbane, hva enn man tror. Dette er nok grunnen til at fotball blir snakket om mer enn noe annen sport. Bare i denne praksisperioden alene har vi laget mer enn dobbelt så mange saker om fotball som all annen sport til sammen.  

Det er ikke bare meg dette går ut over. Fotballsporten har også konsekvenser for barn som ikke er interessert i den edle sporten å sparke ball. Barn har alltid hatt muligheten til å gå på SFO etter skolen. Nå har de også mulighet til å gå på fotballfritidsordning (FFO), styrt av VTI fotball, Voldas fotballklubb. Dette tilbudet kan presse barn som ikke liker fotball til å bli med, i frykt for å bli utelatt.  

Jeg lurer på hva som blir det neste steget etter FFO. Nå har barna muligheten til å spille fotball til foreldrene er ferdig på jobb og kan hente dem. Kanskje er fotball om fem år et eget obligatorisk fag i grunnskolen? 

For meg virker det som fotballsamfunnet i dag har blitt sin egen sekt. De oppfører seg som om fotball er Guds sport og Solskjær er reinkarnasjonen av Jesus. Jeg forventer snart at det kommer to unge menn kledd i uniteddrakter på døra og spør om jeg har hørt om deres Gud og frelser Ole Gunnar Solskjær. Det frister faktisk mer å være døv, enn å høre om 22 menn som jager etter en ball i 90 minutter. Enda mindre har jeg lyst til å høre om Solskjær, en person som ikke engang spiller. 

Det å leve i Norge i dag uten å like fotball er vanskelig. Man er nesten nødt til å ha god kunnskap om fotball for ikke å bli utelatt i en samtale. Akkurat det å mislike fotball er som å spille alene på bortebane mot et lag med 500 spillere på banen samtidig. Ingen på tribunen heier på deg, til og med dommeren er mot deg. 

Hvordan er det ment at man skal vinne denne kampen?