Petit: Er ikke valgkampen over snart?

Petit om valget

Illustrasjon: Ådne Riis Hallås

Er jeg den eneste som gleder meg til denne valgkampen er over? Ikke nok med at vi ser de store, smilende ansiktene deres i avisene, på tv, klistret opp på plakater og i valgbrosjyrer vi blir tvunget til å ta imot på åpen gate for å få lov til å vandre i fred. Til og med sykkelen min hadde fått et SV-setetrekk da jeg endelig skulle ta turen hjem fra skolen, klar for å klarne hodet etter nok en forelesning om, hva ellers? Valget. 

Jeg har gjort hjemmeleksa mi, lest partiprogrammene og tatt valget om hvilket parti jeg ønsker å stemme på. Etter jeg plasserte stemmeseddelen i valgurna, fornøyd med å ha gjennomført min samfunnsoppgave, var jeg klar for å slippe unna alt maset og tjaset om de eldre, de yngre, de syke og de som bare ikke klarer å oppholde seg på skolen mer enn 90 prosent av skoleåret. Det ville vært løgn å skryte på meg at jeg er noe annet enn under gjennomsnittet interessert i politikk, og etter valget var tatt var jeg klar til å legge denne intense researchen  og snakken om hjertesaker, glemte saker og ting vi ikke snakker om-saker på hylla. Men hva tror du skjer? Jeg bombarderes av det røde og det blå, og i dag var jeg til og med nødt til å velge farge når det kom til min ukentlige (og vel fortjente) pose med seigmenn. Nå var jaggu meg også seigmenn-befolkningen splittet i to, og jeg måtte velge hvordan jeg likte mannen min: rød, eller blå? Er det så mye for ei jente å be om begge deler? 

Jeg kan ikke en gang sjekke Snapchat uten at det popper opp en litt småstreng Jonas Gahr Støre som sier "Nei, nei, nei, ikke lukk"! Mohaha, tenker jeg, og klikker ham bort før han rekker å si "ne...". 

I dag hadde jeg dem også på døra. De var tre politikere fra Høyre som gjerne ville inn og fortelle meg litt om partiets politikk. I det øyeblikket ønsket jeg heller at det var Hellstrøm eller Dag Otto Lauritzen (de mest irriterende menneskene på jorda) som banket på døra mi. 

Så, hvordan kan man egentlig unngå disse fordømte politikerne og alt maset om pappaperm, sykelønn og Sylvi Listhaug? For det første så må du holde deg unna forelesninger, sentrum, ja egentlig alle steder der det er folk. Og dersom du likevel tør ta sjansen på å bevege deg utenfor døra, ikke ta sykkel! Hold henda i lomma, musikken på full guffe, og for guds skyld ikke sjekk mobilen! Sist men ikke minst: ikke opphold deg hjemme, eller i det minste hold lyset avslått og lat som at du ikke er hjemme. Et annet alternativ er å henge opp en lapp på døra der det står "JEG HAR ALLEREDE STEMT!" Det er det jeg har gjort. Og hvis de klarer å nå meg nå, da fortjener de søren meg en medalje! Eller en ørefik. Jeg har ikke bestemt meg enda.