Ulykke ble vendepunkt i livet for Rotlaus-medlem

Portrett Rotlaus

ÅPNER OPP: Bjørn-Marius Øyehaug åpner opp om tung fortid om alkohol, kjærlighet og ulykke. Foto: Mats Mørk

– Livet var skikkelig dritt, for å si det rett ut. Låtskrivingen er terapi for meg, der jeg kan skrive ned det jeg tenker og føler.
 

(ØRSTA): Det er 2. april og jeg kjører innover i Ørsta sentrum. «Tast inn Røde Kors på Google Maps, så skal jeg forklare deg derifra» fikk jeg på tekstmelding fra Bjørn-Marius Øyehaug (31), sangforfatter i Rotlaus. Vi møtes utenfor bandets kontor. Det er her alle sangene blir skrevet og komponert om dagen. Det første som møter meg er Rotlaus sitt siste tilskudd: Fant. En liten hvit valp som tar meg gledelig imot. Kontoret som er fylt opp av utallige trommesett, piano, gitarer og en liten oppbygd scene, har utsikt rett ut mot Ørstafjorden.

– Det gjør noe med sjela å ha en sånn utsikt, der man er omringet av høye fjell og en fjord. Man får en viss ro, sier Bjørn-Marius.

KONTORET: Bjørn-Marius jobber med låter som skal bli klare til sommeren. Foto: Andrea Joner Tuft

Kaffen står nytraktet på bordet, og Bjørn-Marius setter seg godt til rette i sofaen med beina i kryss og med kaffekoppen i den ene hånden. Vi sitter og snakker om at Rotlaus ble nominert i to Spellemann-kategorier: Årets gjennombrudd og Årets album. På deres egen Instagram-profil skrev dem i forbindelse med Spellemannprisen: «Takk til alle dere som er med oss på veien, dette er sjukt».

– Det er jo det største vi kan oppleve. I det hele tatt å bli nominert er stort for oss. Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive det noe bedre enn det, sier en ydmyk og ordfattig sangforfatter.


Lagde trommer av oljefat

Bjørn-Marius har levd halve livet med musikken langs Norges langstrakte veier, men interessen for musikk startet allerede da han var liten. Bjørn-Marius var åtte år da han fikk sitt første trommesett. I tiden før det, bar barndommen preg av lite penger, en kreativ pappa og usikkerhet.

– Vi hadde ikke så god råd da jeg var liten. Det startet med at pappa satte sammen oljefat og syrekanner, og lagde et trommesett ut av det vi hadde på gården. Etter at pappa forsto at jeg faktisk likte dette, fikk jeg mitt første trommesett da jeg var åtte år.

31-åringen tar en slurk av kaffekoppen og bytter beinstilling. Fant hopper opp med en gledens lyst, og legger seg godt til rette i fanget til matfar. Bjørn-Marius forteller videre at ungdomstiden var en tøff tid, og at han kjente på en del usikkerhet.

SISTE TILSKUDD: Fant er bandets siste tilskudd. Mats Mørk


– Jeg pratet faktisk østlandsdialekt helt frem til ungdomsskolen. Det var ikke et godt utgangspunkt for noe. Det førte til at jeg ikke fikk ordentlig innpass blant elevene på skolen, og jeg ble mye mobba det første året. Etterhvert som tiden gikk, la jeg om til Ørsta-dialekt og endret på meg selv for å bli mer akseptert. Det angrer jeg litt på i dag. Jeg fikk aldri vært meg selv helt på ordentlig. Jeg var en veldig usikker gutt, så det var alltid godt å kunne sette seg bak trommene. Der hørte jeg hjemme og følte meg alltid veldig trygg.

Trommisen begynner å flire. – Det som faktisk er litt komisk å se tilbake på, er at han som er en av bestekompisene mine i dag, var han som terget meg mest på ungdomsskolen. Det skulle man kanskje ikke trodd. Det har han fått høre flere ganger i voksen alder.            

Sluttet i Vassendgutane

Etterhvert som lysten for musikk og spilleoppdrag vokste, ble fagene på skolen mindre interessante. Bjørn-Marius var i slutten av tenårene da han flyttet hjemmefra, og ut på Norges veier. Han reiste på kryss og tvers av landet, og hadde på den tiden musikken som jobb. Det å spille foran et publikum var motivasjonen for å reise rundt. Mye festing, alkohol og spillejobber preget årene som sto for tur. På et tidspunkt var ikke musikken lenger det som var gøy. Bjørn-Marius var med i Vassendgutane i røflig fem år før han bestemte å gi seg. På 25-årsdagen ga han bandet beskjeden.

– Vi hadde det utrolig artig i starten. Man er ung, lever egentlig drømmen man har hatt som guttunge og alt er bare en fest. På et tidspunkt var ikke musikken gøy lenger. Det som en gang var en hobby, var nå en jobb som tærte ufattelig mye på kroppen. Jeg hadde det ikke morsomt lenger – jeg hatet det. Da bestemte jeg meg for å legge trommestikkene på hylla. Jeg ønsket mer stabilitet.

Bjørn-Marius forteller at han også mistet kontakten med flere av vennene sine.

– Vi var vanvittig opptatt med opptredener, så det ble ikke så mye tid til noe annet. Hver gang noen spurte om vi skulle møtes eller finne på noe, så var jeg opptatt med spillejobber. Sånn holdt det på i lang tid, og folk sluttet å spørre meg mer. Da får man en liten oppvekker.

– Følte du at du mistet deg selv på et vis da turnélivet var på sitt verste?

– Ja det er klart. Man mister kontakten med både hode og kropp. Jeg har lært ufattelig mye fra den tiden. Alt i fra hvordan man skal behandle mennesker, hvordan man skal oppføre seg på hjemmebane, og ikke minst prioriteringer. Jeg kan vel si at jeg både har lært på godt og vondt. Jeg var ikke en fin person hjemme på den tiden der.

Vendepunktet

I 2015 var Bjørn-Marius ute for en ulykke som skulle se ut til å bli et vendepunkt i livet hans. Legene ga han beskjed om at han trolig kom til å ha problemer med å få tilbake full førlighet i beina.

TØFF TID: Låtskriveren åpner opp om ulykken han var utfor. Foto: Mats Mørk

 – Det endte jo ikke akkurat bra. Jeg klatret opp på toppen av lasten, og før jeg visste ordet av det begynte lasten å rulle. Husker jeg ropte «faen i helvete» før jeg hoppet fire meter ned mot asfalten. Jeg landet på ryggen og hadde plutselig tre rør på 800 kilo over beina.

– Hva tenkte du da?

– Jeg hadde for lengst lagt musikken på hylla, så det var på en måte ikke det verste. Det var livet i den vide forstand, som ble det mest utfordrende etterpå.

– Livet var skikkelig dritt

Tiden etter ulykken var en av de tøffeste perioden han var gjennom. En periode som inneholdt mer alkohol, smertestillende og frustrasjon.   

Daværende forhold tok slutt, men det skulle likevel vise seg å være starten på noe nytt og karriererikt. Det å skrive ned tankene og følelsene han satt med ble terapi, og en måte å få utløp for mye frustrasjon.

– Livet var skikkelig dritt, for å si det rett ut. Når man mister noen, føler man at man mister alt. Jeg satt med telefonen i hånden og sendte masse meldinger, for man håpet jo at det skulle fungere igjen. Når jeg ikke fikk noe svar, begynte jeg å skrive ned alt jeg tenkte. Det førte til den første låta «En tid», som handler om at det er en tid for alt i livet.   

SAMLING: På veggen rammes album inn. Foto: Mats Mørk

Bjørn-Marius viste senere frem teksten sin til kompisen Levi André Leite, og fikk svært positive tilbakemeldinger. Selv hadde han ikke troa på at den var så bra. Lite visste han at det skulle bli starten for et Spellemann-nominert band og en rekke flere dype tekster.

– Vi fikk satt sammen et band og fremførte noen av låtene våre på små puber og var godt fornøyd med det. Og nå sitter vi her, det er sprøtt å tenke på, flirer han.

Ikke fokus på festing

Han forteller videre at det ikke lenger er et fokus på å feste når man er på turné, og at det heller er andre aktiviteter som verdsettes mer.

– Alle i bandet er i forhold og ønsker å prioritere det. Jeg sier ikke at det er svart eller hvitt, men festing og alkohol på turné er ikke noe vi fokuserer på. Vi setter av frihelger til å dra hjem til familiene våre, og arrangerer også aktiviteter for at vi skal kunne gjøre andre ting sammen enn bare å spille i band. Det vi liker best er å dra på badeland, da koser vi oss fælt.

FORNØYD: Bjørn-Marius trives godt med tilværelsen som låtskriver. Foto: Mats Mørk


– Hvordan har du fått tilbake kontakten med deg selv, etter det du har vært gjennom?

– Jeg er en person som tenker og føler veldig mye. Til tider har jeg også følelsene utenpå kroppen, kanskje. Det var der det startet med låtskrivingen egentlig. Jeg skriver jo fremdeles tekster som handler om fortiden, og det er vel fordi at jeg føler det er så mye jeg kunne gjort annerledes. Man får ikke gjort så mye med det som har skjedd, men det er en måte for meg å forsone meg med det som gikk galt og dele erfaringene mine med andre.

– Har dere mange fans?

– Først og fremst vil jeg bare si at jeg hater det ordet. De som hører på musikken vår og som kommer på konsertene våre ser vi på som venner. Vi ønsker en nær relasjon med publikum og tar oss mye tid til å snakke med dem etter konserter. Det er oss i bandet som svarer på alt av meldinger på sosiale medier, og det er litt fordi vi vil bli kjent med de som lytter på oss, og ikke minst å gjøre oss «små». Vi er bare en gjeng gutter som synger og spiller, og synes det er ekstremt stort at det er så mange som liker det vi gjør.

ØVER: Bjørn-Marius bruker pianoet til å få melodi til tekstene. Foto: Mats Mørk


Bjørn-Marius setter seg foran pianoet og lar fingrene fly over tangentene. Han viser meg hvordan han bruker melodien til å sette stemningen i låtene han jobber med. Fant blir storfornøyd og begynner å ule i både i takt og tone.

Ønsker du å lese mer om Rotlaus, klikk her.
Vil du lese mer om musikkulturen på Sunnmøre, kan du lese om musikkpedagog Hildur Sandstad Dalen her