Er det vind i seilene til selfangsten?

selfangst

På det meste har det vært 95 selfangstskuter som har gitt arbeid og penger til sunnmørsregionen. Nå er det kun èn selfangstbåt igjen. Hva har skjedd med fangstmiljøet? 

– Tidlig på 1900-tallet vokste det frem en enorm flåte med selfangst som har preget hele sunnmørsregionen. Det var båter som skulle bygges og repareres, og mannskap ble hentet fra hele regionen. Det var mottak som behandlet produktet når selen kom til land. Klart det har vært utrolig viktig for hele regionen, konstaterer Webjørn Landmark.

Han har selv vært ute på isen og jaktet sel. Nå er han sjef ved sel- og ishavsmuseet ute på Brandal. 

SELENTUSIAST: Webjørn Landmark poserer foran utstoppet sel fra isen.   foto: Torgeir Knutsen        

Selfangerbygda

Den lille bygda Brandal var selve hovedstaden for selfangst. Til sammen var det 47 skuter bare fra Brandal og 95 fra Vestlandet totalt. 

Det er ingen tvil om at selfangsten har fått seg en knekk, både økonomisk og i sysselsetting. I dag er det kun én båt og et mottak i Tjørvåg som holder liv i tradisjonen.

KAMP OM SELEN: Tidligere jegere ute ved kvitsjø 1926.                 Foto: Ishavsmuseet

Ung seljeger

Daniel Teigen (31) har selv vært med på den eneste gjenværende selfangstbåten, Havsel. Nå skal han sannsynligvis ut igjen på isen om et par uker.

– Jeg har alltid hatt lyst til å reise på ishavet som barn. Fattern var seljeger og fortalte utrolig mye spennende om livet ute ved isen. Det er noe ved det ukjente miljøet. Det er kaldt, øde og mye er overlatt til tilfeldighetene, forteller Teigen.  

EN AV FÅ: Daniel Teigen, en av de få gjenværende seljegerne.   Foto: Torgeir Knutsen

Teigen er til daglig mekaniker, men skulle ønske han livnærte seg på kun selfangst. Dessverre for den unge selfangeren er det en svært usikker bransje som har lite gevinst. Likevel har han tro på vind i seilene for bransjen.

– Det går dessverre ikke an å satse på det, vi var jo den eneste båten som var ute på jakt i fjor. Men jeg tror fremtiden ser positiv ut, sier han.

SELFANGST: Den siste gjenværende båten, Havsel, ute på tokt.       Foto: Daniel Teigen

Det avgjørende 70-tallet

Det var på 70-tallet at næringen møtte veggen. En kombinasjon av miljøorganisasjoner som kritiserte fangst og gamle båter gjorde at mange selfangere måtte avslutte virksomheten.

– Miljøorganisasjoner kom utover 1970 og reiste en hel verden mot oss og selfangst. Norge fikk problemer med å drive selfangst etter dette. Dette og gamle skuter som måtte rustes opp igjen, gjorde at det ikke var mulig å holde på lenger. Det er trist at vi ikke kan føre de viktige tradisjonene og kunnskap om isen og fangst videre, forteller selhistorikeren Landmark på ishavmuseet.

Det er ikke bare på Ishavsmuseet at folk prøver å tviholde på selbransjen. På Tjørvåg i Herøy var selfangsten stor i en tid tilbake. Nå er det kun selmottaket Polargodt som kan minne selfangsttiden.

Nekter å gi opp selbransjen

Polargodt ble opprettet av Arnfinn Karlsen og er et firma som tar imot selprodukter, for så å utvikle lønnsomme produkter av selskinn og selspekk. Sel er fortsatt viktig for familien til Karlsen, og det har det vært i lang tid.

SNACKS FRA POLAR? Polargodtsjef Arnfinn Karlsen.            Foto: Torgeir Knutsen

– Det er min egen interesse som gjør at jeg holder på. Det er i hvert fall ikke økonomiske grunner, det går jo så vidt rundt. Det er en utrolig sterk familietradisjon som gjør at det er igjen litt aktivitet. Familien har jo holdt på helt siden første skuta begynte i 1898 og det ble etter hvert en barnedrøm for meg å få dra ut på isen, sier Karlsen.

Like stort som farsfølelse

Karlsen fikk sjansen til å dra ut på isen før han begynte med Polargodt. Følelsen av å være ute på isen sammenligner han med mange foreldres største øyeblikk.

– Når man får unger blir man med på fødselen og følelsen er vanvittig. Like vanvittig er selfangstopplevelsen. Det er en like stor følelse som å bli far, sier han.   

FEM MINUTTER: Sunnmøringer tar seg en pause på isen.         Foto: Ishavsmuseet

De moderne barrierene

Han har valgt å følge tradisjonen til familien sin og har en drøm om å ha både egen skute for fangst og eget mottak. Nå ligger bransjen med knekt rygg.

– Selfangst var det store her i regionen, fra Volda, Ørsta, Vartdal og Tjørvåg til Brandal har det vært sel det har gått i. Så kom oljeindustrien, miljøorganisasjoner og kostnadseksplosjon som tok knekken på hele bransjen. Det siste stuntet var at EU innførte importforbud av sel hvor vi mistet et stort marked, sier Karlsen.

  Gir du mediene litt skylda?

–  Ja, selfangst blir svartmalt.  Urbane miljøer har ikke det samme forholdet som vi har til sel. Det er kun de flinkeste som får lov til å holde på med sel, er det slik i andre miljøer? Hadde slakteriet blitt overvåka like mye som oss, hadde jeg vært spent på hvordan det hadde gått. 

Sterkt kritisert tematikk

Selfangsten har vært ute i hardt vær siden den har pågått. I senere tid har NOAH, en dyrevernorganisasjon som jobber for dyrs rettigheter, kritisert fangsten av sel kraftig.

Siri Martinsen, pressekontakt i NOAH forteller at at de har jobbet for å avskaffe selfangsten i lang tid. 

– NOAH jobber mot selfangst fordi det definitivt er en aktivitet hvor dyret lider overlast. Til og med Fiskedirektoratet mener at de reglene man har i dag, med bl.a. en lang krok som heiser de skutte dyrene opp i båten før man har sjekket om de er bevisstløse, utsetter dyrene for lidelser, forteller Martinsen

DYREVERNER:
Siri Martinsen    
Foto: Bente Isefjær
/NOAH

Selfangst har i lang tid vært utsatt for kritikk over fangstmetodene. Spesielt har plukkfangst blitt kritisert. 

Står sammen i stormen 

Både Karlsen, Landmark og Teigen er tidligere seljegere og har personlig vært ute på isen og jaktet sel. Når Nærnett konfronterer de med kritikken om inhuman jakting er det en samlet stemme innad i miljøet.

– Inhumant er det hvert fall ikke, den får en kule i panna, ferdig med det, forteller Teigen.  

– Det med beskyldninger for at selen blir drept inhumant er bare propaganda. Vi er de eneste som dreper dyret tre ganger. Først skudd i hodet, så hakkapigg, så blir dyret spretta, sier historikeren Landmark.

– Den kritikken går på følelser, det har aldri noen sinne hatt noe utspring i virkeligheten. Den selfangsten som det har blitt tatt bilder av, er ikke helt reelt for hvordan det er, forteller mottaksjef Karlsen.  

STORFANGST: Havsel har lastet opp med sel.            Foto: Daniel Teigen

Når vi spør Martinsen om Teigens utsagn om at selen "får en kule i panna og ferdig med det," er hun svært uenig.

– Når både båten og isflakene med selene på beveger seg hele tiden, forstår man at det er et urealistisk scenario. Det er godt dokumentert av selfangsinspektører at det ikke er uvanlig med treff i luffer, buk eller bryst. Inspektører har også påpekte at samme kule kan gå igjennom dyret og rammer dyr som ligger bak. Det er klart en slik jakt medfører fare for skadeskyting, sier hun. 

Ny storhetstid? 

Det er ikke bare når det gjelder kritikken at de tre selentusiastene står samlet. De tror alle at selfangsten vil blomstre opp igjen.

– Det har aldri sett lysere ut enn nå. Vi har fått jevn tilførsel av selprodukter de tre siste årene, så det ser bedre ut på alle punkter, forteller Polargodt-sjef Arnfinn Karlsen. 

– Selstammen vokser med 200.000 hvert eneste år. Blir det så mye sel, går det utover fiskerinæringen. Det er en ressurs vi må ta vare på, kjøttet er godt og spekket kan brukes til olje. Så selfangsten må vi opprettholde, avslutter historiker Webjørn Landmark. 

Selfangst på Sunnmøre 

Sunnmørsk selfangst startet i 1898 og varte til 1998 (100 år) 

Det var et godt marked under første verdenskrig, da krigsherrene trengte selfett til våpen.

Stortopp på 1920 og 1950-tallet.

Miljøorganisasjoner kritiserte fangsten på 70-tallet.

Vartdal, Ørsta, Volda, Tjørvåg, og Brandal var tidligere selfangstsentrummer. 

Bransjen er sterkt kritisert på grunn av slaktmetode og bruk av pels.

Plukkfangst er når man skyter selen og plukker de opp med krok samtidig som båten beveger seg.