Hvor langt må vi gå før straff blir til behandling? 

Straffes for å være syke

BEHANDLING: De rusavhengige bør behandles, ikke straffes.  Foto: Illustrasjon

Kriminaliseringen av de narkomane er med på å skape en frykt. En frykt som fører til avstand og unnvikelse. Hvis vi straffer dem til fordel for å behandle dem, leker vi samtidig med livene deres. 

Nærnett har gjennom flere artikler de siste fire ukene omtalt rusmiljøet på Søre Sunnmøre. Et miljø som har hardnet til. Lensmann i Ørsta og Volda, Guttorm Hagen, uttaler at narkotikamiljøet har vært til stede i årevis, men at politiet de siste årene har avslørt flere alvorlige lovbrudd med grov narkotikakriminalitet. Det er klart flere saker av slik karakter nå enn tidligere.

Europas største russcene

Jeg har blitt opplært til å hjelpe hvis jeg ser at noen trenger det. Dette er noe jeg gjør. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har satt meg ned og spurt en rusmisbruker om han eller hun trenger hjelp. Ofte har jeg blitt værende en stund, og ofte har jeg ringt etter ambulanse. Ikke èn gang har andre kommet bort og spurt om det har gått bra. Jeg har satt i en annen vogn på bybanen og fulgt med på at en rusmisbruker nesten har falt av setet fordi han har vært så ruset. Jeg har ventet på at de voksne rundt ham har tatt affære. Men det har endt opp med at jeg selv har gått fra den ene vognen til den andre for så å bli med ham av på neste stopp. De andre passasjerene har bare stått og sett på.

Jeg er født og oppvokst i byen som omtales som Europas største scene for rus; Bergen. Rusproblematikken er her ofte omdiskutert, og de narkomane utgjør en stor del av bybildet. Ofte blir jeg flau over mine medborgere. Ofte ser jeg rusmisbrukere som er så tydelig ruset at det ikke er til å unngå å se at de trenger hjelp. Like ofte ser jeg voksne mennesker med forakt i blikket, som heller velger å snu seg bort istedenfor å hjelpe.

Dette er noe som provoserer meg, og det er noe jeg ikke kan forstå. Det mennesket folk velger å snu ryggen sin mot kan være noens bror, søster, mamma, pappa, datter eller sønn. De har et problem og de trenger hjelp. Kanskje på stedet, der og da.

Det er i byene rusproblematikken ofte kommer til syne. Det er her man møter på de narkomane og får et innblikk i deres liv. For mange bor ikke i hus, men lever sine liv der man ser dem; på åpen gate.

Det er også i de store byene man ser dem bli straffet for lovbrudd de utøver når de er i en påvirket tilstand. Det være seg for eksempel tyveri, dealing eller en bot på bussen.   

På småstedene er situasjonen annerledes. Her er ikke problematikken like synlig. De narkomane er ikke et offentlig skue på samme måte. Men det er ikke dermed sagt at de narkomane ikke finnes, at lovbrudd ikke blir begått og at deres situasjon ikke er noe som bør diskuteres.

En omstridt debatt

På selve valgdagen. Den 11.september, satt jeg på publikumsbenken i Søre Sunnmøre tingrett. Rettsaken skulle omhandle straffskyld etter et stort narkobeslag. En mann i 50-årene var tiltalt. Da han satt seg for å gi sin forklaring begynte han med å si:

- Jeg vet hva jeg har gjort. Jeg er narkoman, og det har jeg vært i 25 år. Jeg styrer ikke livet mitt som en vanlig borger. Det er andre ting som ligger bak og som styrer hverdagen.

Jeg fikk klump i magen og tårene presset på gjennom hans forklaring. Det eneste jeg klarte å tenke på resten av rettsaken var at dette er feil. At vi som samfunn må endre retning.

Dette er en omstridt og vanskelig debatt. Men det er en debatt jeg ønsker å ta del i. Jeg forstår at enhver person som begår et lovbrudd må bli tillagt en konsekvens. At vi som samfunn sender ut et feil signal ved ikke å straffe. Når det er sagt, er det viktig ikke å glemme det menneskelige aspektet. Rusmisbrukere som tildeles straff, straffes for et problem de står ovenfor. Et problem de trenger hjelp til å takle. På samme måte som kreftsyke trenger medisiner for å overleve, trenger rusmisbrukere hjelp for å overleve. Redningen deres er da langt unna hvis samfunnet velger å straffe dem med bøter eller fengsel når de står i en vanskelig situasjon og utøver dette gjennom lovbrudd. Konsekvensene kan bli fatale, og i verste fall ende med at liv går tapt.

Dette er vår oppgave. Vi som samfunn og medborgere må gå i oss selv og innse at disse menneskene trenger en hjelpende hånd heller enn en lås på en lukket dør.