Når du ikke lengre kan holde sorgen inne
Ingrid Gagnat fra Sande var 31 år da hun mistet faren sin
—Jeg har lenge vært en person som ikke har ønsket å snakke om det.
Nå, fem år senere har hun valgt å fortelle om sorgen.
Det ingen ønsker å høre
Sommeren 2017 dro Arthur Gagnat til legen for å sjekke en unormal føflekk.
Føflekken måtte tas prøve av for å kunne bekrefte om det var noe å bekymre seg over. Det legen mistenkte var Melanom.
Føflekkreft.
Det ble sendt inn en vevsprøve som senere skulle vise seg å bekrefte mistanken.
Melanom er den mest alvorlige formen for hudkreft. Arthur måtte gjennom flere operasjoner for å få fjernet nok vev.
Så ble det oppdaget alvorlig spredning.
Spredningen hadde gått helt til lymfe og lunge. Dette ble starten på en rekke tøffe behandlinger.
I januar 2019 ble det oppdaget nok en spredning, denne gangen til hjernen.
Selv om alle skjønte hvor alvorlig dette var, ville verken Arthur eller Ingrid tenke på det.
— Pappa ville ikke snakke om det... det var sånn vi pleide å gjøre det hos oss, vi unngikk å snakke om det vonde. Heller fokusere på det som var bra.
Ingrid forteller at hun trolig har tatt det med seg videre, også i tiden etter dødsfallet. Å unngå å snakke om det som er vondt.
Hvem var pappaen til Ingrid?
Ingrid beskriver pappaen sin som en fyr med godt humør og mye glede. En godt likt mann, sier hun i det hun ser ned i gulvet.
— Pappa var alltid til stede. Han stilte opp for alle, alltid.
Arthur blir beskrevet som en hardtarbeidende mann med muskler og et godt hjerte.
Sammen drev de en liten kennel hvor de tok hånd om hunder og stelte de. De delte også gleden av å gå tur og måtte alltid få med seg fotballkampene til Molde.
Ingrid hadde termin samtidig som faren hadde kort tid igjen
Når Arthur var alvorlig syk hadde Ingrid enda en bekymring over seg. Snart skulle hun føde sitt andre barn.
Aria på ett og et halvt år skulle bli storesøster.
Hvordan skulle dette gå midt oppi det hele, spør hun frustrert. Å skulle planlegge en begravelse og samtidig ta hånd om et nyfødt barn føltes helt uvirkelig.
Da Lionel fikk møte bestefar
Ingrid forteller at selv om Arthur hadde liten tid igjen, så var det som om han kjempet litt ekstra for å kunne treffe barnebarnet.
— Det virket som at han holdt litt lengre ut på et vis. Jeg rakk å føde sønnen min. Og selv om pappa ikke kunne snakke med oss, så kunne han høre oss. Han kunne høre Lionel.
Få dager etter dør Arthur.
At de rakk å få møte hverandre minnes Ingrid som noe fint midt oppi det vonde.
For Ingrid ble det sjeldent tid til å bearbeide sorgen
— Da jeg fikk beskjeden om at pappa var syk ble jeg sint. Dette kunne ikke stemme!
Ingrid levde lenge i fornektelse. Da faren døde tok hun seg sjeldent tid til å sørge. Hun måtte være sterk for barna hennes.
— Jeg måtte tørke vekk tårene og være pålogget som mamma. Med det fikk jeg lite tid til å bearbeide sorgen.
For Ingrid var det ikke noe annet valg enn å gå videre. Sorgen vil alltid være der, og den går alltid i bølgedaler, sier hun og ser ute mot regnværet.
Siden er hun blitt mor til enda et barn. Nå, fem år etter har hun et håp om å kunne åpne seg mer og å bearbeide sorgen litt etter litt.
— Det hjelper å ha noen å snakke med. Man må det. Det går faktisk ikke an å holde på så mye smerte inni seg.
I dag lever Ingrid med gode minner av pappaen sin.
Med et smil på lur forteller Ingrid om minnene fra da familien var ute på tur og kunne kose seg med det mest typiske for oss norske, nemlig appelsin og Kvikk lunsj.
— Det er de små tingene som ligger høyest på lista sier Ingrid.
Et minne hun spesielt tenker tilbake på er fra alle bilturene de hadde. Ingrid og søsteren kunne synge for full hals i baksetet av bilen mens brødrene holdt seg for ørene. Og Arthur, han lot de holde på.
Hvorfor har du valgt å åpne deg om dette nå?
— Kanskje jeg er klar for det nå. Jeg har alltid bare skjøvet det vekk.
I dag er Ingrid aktiv blant venner og familie. Hun forteller om viktigheten av å ha noen å snakke med.
— Jeg har tidligere vært den som har lyttet til andre. Men det er like så viktig å la andre lytte til deg.
Sammen med familien har Ingrid lært seg å sette pris på det lille i hverdagen, og at man aldri skal ta ting for gitt.
Perling for kreftforskning
I dag samles Ingrid hvert år med kjente og ukjente til perling av "Fuck Cancer" armbånd i Vike-Petterløda. Håpet er at det kan bli en tradisjon for gjengen i Sande.
— Det er viktig å kunne bidra til forskning av kreft. Samtidig får vi et samlingspunkt på tvers av alder hvor man kan slå an en prat, minnes litt, le litt og gråte litt.
I år perlet de inn 760 armbånd som sendes inn til kreftforeningen til inntekt for kreftforskning.
— Det er et frivillighetsarbeid som hvem som helst kan arrangere, og jeg anbefaler på det sterkeste å gjøre det!
Denne kvelden samles vi for å gjøre noe meningsfullt, sier hun, samtidig som det kan være en anledning for å møtes til gode og ikke minst viktige samtaler.
Built with Shorthand