Pridepresten
Fra fordømmelse til berikelse
Det er fredag, 11. mai 2018. Bygdepride arrangeres for første gang i Volda.
Paraden er fylt med flere tusen mennesker og regnbueflagg var å se overalt. Heterofile og skeive feirer kjærligheten – sammen.
En av dem som står på fortauet og ser den fargerike paraden svinge seg gjennom Volda, er sogneprest Arne Moltubak.
Blikket hans følger det fargerike toget. Han kjenner på noe nytt, et kall.
– Det var sterkt å oppleve, forteller han.
Nå er han presten fra Ørsta som fikk regnbueflaggene inn i det helligste.
Helt opp til alteret. Innenfor Guds fire vegger.
Men det har kostet, mye.
Kirkedøren har lenge vært stengt for skeive. Arne Moltubak er sogneprest i Ørsta kyrkje. Han har vært prest i 17 år.
Moltubak opplevde at skeive følte et sterkt behov for inkludering. De hadde ikke det samme rommet som heterofile. De følte seg ikke velkommen i Guds hus.
Siden oktober 2021 har han årlig arrangert den historiske regnbuemessen i Ørsta kyrkje.
For mange i kirken har homofili og likekjønnet ekteskap lenge vært i strid med Guds ord. Moltubak var lenge en av dem.
– Vi må våge å stille spørsmål akkurat som de er. Vi må ta på alvor de fortellingene som fortelles. Vi kan ikke si ja til alt, men vi kan forstå det. Ikke bare avfeie, forteller han.
Men så fikk presten en ny erkjennelse.
Han ville gjøre noe som var større enn han selv.
De kristne meningene hans ble plutselig uviktige for han.
– For dem det gjaldt handlet det om noe eksistensielt. Det ble viktigere enn min kristne tro, forteller presten.
I menighetsrådet ble det en høylytt diskusjon før historiens første regnbuemesse i Ørsta kyrkje i 2021. Arne ble møtt med sterke motargumenter fra sine kolleger.
Han synes fortsatt dette er leit.
– De får si sitt og det har de rett til.
Han legger til at de med andre meninger også mener det godt. De vil det beste for seg og sine.
Utenfor kirkedøren forteller han om personer som uttrykker seg sårende ovenfor skeive.
– Det er opp til dem, de har jo ytringsfrihet.
Presten har selv vært med i det fargerike toget. Han innrømmer at han ikke føler for å vifte med regnbueflaggene i paraden.
Han synes likevel det er fint og sterkt å være en del av Bygdepride, og i år skal han gå i paraden igjen.
Enhver kirke må endre seg, forteller Arne.
– Vi må møte de nye utfordringene i samfunnet.
Han utfordrer kirkene til å være i forkant. Det har ikke vært tilfellet hittil.
– Utviklingen går kanskje litt saktere i kirken.
Arne vil være forbildet som går foran og taler de skeives sak. Han som inviterer de skeive inn i kirkerommet.
I januar 2017 kunne homofile og lesbiske par gifte seg i kirken. Da kom det en historisk liturgi for likekjønnet ekteskap.
Men prestene måtte selv ta det valget i hver enkelt menighet.
Derfor måtte Arne ta et oppgjør med seg selv. Et standpunkt imot sin egen kristne tro. Han ble usikker, veldig usikker.
– Jeg ble tvunget frem.
Han kunne ikke mer stå inne for det han hadde lært på teologisk institutt. Som teologistudent.
Prester står fortsatt fritt selv i dag til å velge om de vil vie homofile eller ikke. De driver med forbønn. Noen vil omvende homofile til å bli heterofile.
– Slik gjør ikke jeg, sier han.
Presten måtte revurdere hvordan han skulle tolke Bibelen.
– Da liturgien kom, måtte jeg ta stilling til om jeg virkelig skulle vie homofile eller ikke. Det var et selvstendig valg, samtidig var det også fryktelig vanskelig.
I 2017 sa han det til seg selv.
– Dette kan jeg ikke stå for lengre.
Skuldrene falt ned. At valget ble tatt ble en enorm lettelse for Moltubak.
Det var en tung beslutning.
Han blir blank i øynene bak de firkantede brillene.
– Det påvirket meg på et menneskelig plan, jeg opplevde sterk sorg. Men jeg har vært nødt til å stå i det. Jeg frontet det, og det smertet meg.
Men valget gjorde likevel noe med Arne.
Nå kunne han vie homofile. Og invitere de inn.
– Jeg måtte gjøre det som var rett for meg. Jeg vil bare tilfredsstille alle. Det er sånn jeg er, sier han.
Stemningen blir lettere når han snakker om sin første vielse av et lesbisk par. Han løfter armene ut begeistret. Han er tydelig engasjert.
– Den vielsen skjedde i dette rommet, utbryter han.
Det er tydelig at han er beæret over å tenke tilbake på den historiske dagen.
– Det var så befriende! Det betydde så uendelig mye for meg, og den vielsen var jo så fin!
For Arne handler det om to som er glade i hverandre. For han er det kjærlighet og det er fellesskap. Og bare det.
Kirken er et gammelt trossamfunn. Den forholder seg til tekster som ble skrevet for flere tusen år siden.
Presten understreker at Bibelen må tolkes riktig.
– Den må forstås i lys av vårt samfunn. Ikke det samfunnet som engang var.
For mange er pride blitt et oppgjør med noe vondt og vanskelig. Historien er bekmørk.
Norge fikk et håndfast bevis på nettopp det natt til lørdag 25. juni 2022. Da skjøt Zaniar Matapour rundt seg utenfor London pub og Per på hjørnet. Terroristen drepte to mennesker og skadet mange. For svært mange ble det traumatiserende.
– Da fikk vi bekreftet at vi fortsatt har en lang vei å gå, forteller Arne.
43-åringen forteller at flere fra bygda ble en del av dramatikken i Oslo.
Han forteller om intens redsel fra de som oppsøkte han etterpå. Mennesker fikk revet opp sår fra fortiden. De opplevde en voldsom utrygghet.
– Det skyver arbeidet vårt mange år tilbake, sier han mens han ser ned i gulvet.
Etter terroren fikk han meldinger fra berørte som ville snakke med han om det de hadde opplevd.
Tekstmeldinger ble til fine samtaler i kirken om det å være skeiv.
Men i kirken er det fremdeles mye motstand mot skeive.
Fortsatt er det mange som er uenige i den kirkens standpunkt om homofile, sier han.
– Det må vi bare akseptere, legger Arne til.
Presten forteller at det største hatet mot skeive vokser frem i kommentarfeltene på nettet. Transpersoner og tredje juridisk kjønn er blitt glohete brannfakler i den offentlige samtalen.
– Vi skal si ja til diskusjon, for det er bare fint. Men vi må huske å ha respekt for hverandre, understreker presten.
Nestekjærlighet er det viktigste for han.
Han er åpen for at noen kan være uenige med han.
– Vi må enes om at dette bare handler om kjærlighet. Det er bare to av samme kjønn som er glade i hverandre.
Han forteller at det er steile fronter der ute. Og enda vanskeligere blir det når det ukjente løftes frem i dagslys.
Han mener at det er viktigere enn noensinne å markere pride. "Homo" er fremdeles ett av de mest brukte skjellsordene i skolen.
– Jeg skjønner samtidig de som ikke vil delta og synes det blir for mye. Jeg forstår de som vil leve uten styr.
– Vi må likevel markere. For vi trenger det. Jeg håper det kan bli mer akseptert.
Built with Shorthand