Å JOBBE MED DØDEN
Synet av to bleke, nesten blå hender møter meg i det jeg åpner døren til kapellet på sykehjemmet. Hendene er en del av en kropp som ligger tildekket i en kiste midt i rommet. Atmosfæren er anderledels her enn det den er rett utenfor døren.
Kroppen og ansiktet er dekket av et hvitt, silkelignende materiale.
Jeg visste ikke at alt utenom hendene dekkes til, rekker jeg å tenke før kistelokket blir satt på plass og skrus igjen.
Det er rart for meg å tenke at om bare noen timer er denne kroppen, kisten og blomstene dekket av jord og skal aldri igjen se dagens lys. Det mest endelige vi mennesker kan oppleve.
Du, som meg, har kanskje aldri sett et dødt menneske før, annet enn på bilder som disse. Jeg blir ganske preget av synet selv om dette for meg er en helt ukjent person.
Men for noen er det hverdagen.
Hun som en siste gang sjekker at alt er i orden, heter Dagny Vartdal og driver Bellis Begravelsesbyrå i Hareid. Det har hun gjort i over 27 år.
I 1994 jobbet 24 år gamle Dagny Vartdal i en blomsterforretning i Herøy da hun ble spurt om å overta begravelsesbyrået. Hun tok over på dagen og ble landets yngste begravelsesagent.
Mellom pårørendesamtaler, stell og utrykninger, skal Dagny gjøre klart til begravelser og seremonier, bestille blomster og gravstener.
I kapellet er det bare minutter før de pårørende skal ankomme. Blomsteranretningene er plassert, lysene tent og bilder tatt til minneboken som de pårørende skal få i etterkant. Hun sjekker og dobbeltsjekker detaljer flere ganger og forklarer at det ikke er rom for feil eller usikkerheter på en dag som denne.
Etter seremonien skal hun til Hareid for å gjøre det samme igjen.
Fra et dødsfall til det neste.
Hun er tydelig på at man lærer seg å koble av, for at hodet skal få pauser.
– Det er viktig å klare å legge jobben bort når dagen er over
Dagny forklarer at egenskapen til å holde ting på avstand er viktig i yrket. Likevel presser tårene på når jeg spør om det er noe hun husker godt fra årene i byrået.
Hun legger ikke skjul på at tanken på de pårørende følger hun i lang tid etterpå.
Det sitter mange sorger og historier i veggene på samtalerommet som hun aldri glemmer.
– Man klarer aldri å stenge det helt ute. Vi mennesker er ikke roboter, og det skal vi heller ikke være.
Ifølge Dagny er personlige egenskaper som er nøkkelen til å ha denne livsstilen.
– Man må også kunne møte pårørende der de er, uten å bli tyngende eller dra de lengre ned. En som gir de rom til å dele og reagere slik de trenger.
Hun erkjenner at hun blir preget av jobben, men på en slik måte som gjør det verdt å fortsette.
– Jeg har verdens fineste jobb.
Døden er ofte uforutsigbar og plutselig. Den tar ikke hensyn, den er der alltid og den forsvinner ikke.
Hverdagen til begravelsesagenten styres av når og hvor døden inntreffer. En daglig eksponering for det ukjente og vonde. Jeg tenker at det må skape en redsel for egen død.
– Ikke i det hele tatt. Døden er ikke farlig, det er bare hjertet vårt som stopper. Men, jeg er redd for å ikke få leve. Jeg vil leve til jeg er 98, da skal jeg gå på fjellet toppløs for å hedre galskapen, ler hun.
Den setningen tror jeg oppsummerer Dagny godt: En inderlig ro og trygghet, med et snev av festlighet og galskap. Kanskje akkurat det som må til for å balansere en slik hverdag.
Built with Shorthand