Mohammed føler på ensomhet - ønsker å flytte fra Volda

VOLDA: Hver tirsdag på Volda læringssenter holdes det samtaler mellom flyktninger og pensjonister.

Nærnett deltar på tirsdagsarrangementet og blir samtalepartnere til de fire flyktningene, Mohammed Noman (25) fra Afghanistan, Arij Alkeifo (36) fra Syria og Iryna Pavlik (30) og Voldymyr Soroka (48) fra Ukraina. Dagens tema er mat fra sin egen kultur.

Kebab, grillspyd, grillede grønnsaker blir nevnt av Mohammed og Arij fra Afghanistan og Syria. Den ukrainske suppen borsj er en favoritt i den ukrainske befolkningen.

Men det er ikke bare mat vi prater om i samtalen, også et mer alvorlig tema.

Volda kommune og flere frivillige pensjonister har hatt denne samtaletimen i flere år som et tiltak for å integrere flyktninger og sosialisere dem i større grad. Likevel etterlyses det flere tiltak.

For det er flere flyktninger, spesielt i ung alder, som føler seg alene og lite integrert i det norske samfunn.

Mohammed Noman er en av dem.

Mohammed kom helt alene til Norge høsten 2021 etter at Taliban invaderte Kabul og deler av Afghanistan. 25-åringen ble plassert på Setermoen asylmotakk i seks måneder før han flyttet til Volda i mars 2022.

På et helt år i den lille bygda har han ikke fått seg en eneste norsk venn utenom læringssenteret.

Det er ikke bra for meg og jeg føler meg veldig ensom.

- Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg har vært på mange fotball- og volleyball-treninger og andre aktiviteter med nordmenn. Likevel er det litt vanskelig å bli kjent med nordmenn og bli venn med dem, sier han fortvilet før han fortsetter.

- Jeg hilste på alle sammen der og etterpå sendte jeg venneforespørsel på Facebook, men jeg fikk ingen venner. En dag spilte jeg fotball med et lag og to dager etter så de meg i sentrum og latet som de ikke kjente meg eller hadde sett meg før.

— Vi er også mennesker

Mohammed er åpenbart oppgitt over situasjonen og forteller at det svært kjedelig for han å bo i lille Volda.

- Jeg tror det er bedre hvis nordmenn ikke tenker anstrengt om oss flyktninger. Vi er også mennesker. Kanskje vi er annerledes i utseende, men vi er fortsatt mennesker.

Han ønsker etterhvert komme seg til en storby hvor det kan bys på flere muligheter jobb- og vennemessig.

- Vi trenger å networke. Hvis jeg ikke snakker norsk med andre, hvordan skal jeg lære norsk, spør Mohammed før han fremmer et par forslag.

- Jeg tror Volda læringssenter kan ha flere arrangementer med yngre enn pensjonister. Gjerne studenter eller som jobber frivillig. Kanskje vi kan være med på dugnader. Hvis folk vet om oss så kan vi hjelpe til og bidra enda mer. Da får vi snakket mer norsk og vi kan enklere få venner, avslutter Mohammed.

25-åringen har lært seg en del norsk etter god oppfølgning ved Volda læringssenter. Han har en bachelor-grad i datamaskin-teknologi fra hjemlandet sitt. Her i Norge ønsker han å ta en doktorgrad og finne seg en jobb innen data og design.

- Alle må jobbe med integrering

Bosetningsansvarlig Marianne Solheim ved Volda læringssenter har i flere år hatt ansvar for bosetningen av flyktninger i Volda kommune. Hun forteller at det har vært et problem angående sosialisering av flere yngre flyktninger som kommer hit alene uten noe familie.

- Jeg ser at det er kjempestort behov. Jeg tror at begge sider er litt redde for hvordan en skal bli inkludert og hvordan inkludere. Flere flyktninger kjenner ikke alltid de sosiale kodene her og vet ikke hva som forventes av dem. Vi nordmenn er kanskje redd for å invitere dem med fordi man ikke vet deres sosiale koder, sier Solheim.

Hun mener det blir vanskelig å føle seg en del av samfunnet hvis man aldri blir invitert på innsiden og inn i varmen.

- Vi må alle jobbe og ta ansvar for integrering. Det er ikke nødvendigvis kommunen og staten. Hvis vi vil ha et inkluderende Norge må vi tenke at vi kan invitere med oss noen i vennegjengen, på fotball, på kafe eller hva det skulle være.

Solheim syntes flere kan bli bedre på å "gå tur i sentrum".

- Alle nordmenn vet jo at vi bytter personlighet når vi er på tur, sier Solheim muntert før hun fortsetter.

Vi skulle gjerne hatt med turmentaliteten i sentrum også. Å si hei og spørre hva man holder på med, hvor man har vært eller hva man skal gjøre.

På spørsmål om hvilke tiltak hun, Volda læringssenter og Volda kommune kan gjøre for å få en bedring har hun et par forslag.

- Vi som kommune kunne nok inngått et samarbeid med Høgskulen for å få til mer for de yngre flyktningene. Man kunne sikkert gått inn i et samarbeid med studenter på sosialt arbeid og gjøre noen tiltak der. At studentene kunne hatt praksis og flyktningene kunne møtt jevnaldrende.

Samtidig oppfordrer Solheim flere til å bli frivillig innen integrering og sosialisering.

- Vi har noen få som er frivillige og som vi kaller flyktningguide. Hvis noen er interessert i det kan man ta kontakt med Volda læringssenter. Man gjør ikke bare en god gjerning. Det gir også personlig utbytte.

Ellers skryter hun av Volda studentidrettslag.

- VSI har vært veldig åpne og positive til å samarbeide, men da blir flyktningene etterlatt for seg selv.

Samstemte

I samtalen mellom Nærnett og flyktningene kommer det frem at det ikke bare er Mohammed som merker det stive norske samfunnet.

Iryna Pavlik kom til Norge for ti måneder siden i lag med mannen sin og familien til søsteren. Med det kom hun altså ikke alene, men likevel merker hun utfordringer med å skaffe seg norske venner.

- Det er mange ukrainske mennesker her så jeg har blitt god venn med mange av dem, men det er veldig vanskelig å få norske venner, innrømmer hun.

- Jeg var med på et loppemarked i fjor sommer og noen ganger hjulpet i Røde Kors så jeg kjenner noen damer som jobber i Røde kors, men ingen ordentlige venner.

Pavlik ønsker å begynne å studere i Norge, få seg jobb og venner før hun skal bli gammel i Norge og oppdra barn her.

Hennes landsmann, Vlodomyr er for tiden alene i Norge. Konen og deres tre barn var i Norge i oktober, men måtte kjøre tilbake til hjemlandet da konen hadde arbeidskontrakt. Barna måtte også være tilstede på skole og universitet. Vlodomyr forteller at de kanskje kan komme tilbake til Norge.

48-åringen er glad for å være i trygge Norge, men at han savner familien. Livet i Volda har derimot gjort at han har en norsk venn i naboen sin.

- Jeg er god venn med naboen og snakker med han hver dag. Han er veldig hyggelig og vi spiser ofte sammen og ser på TV og prater, forteller han stolt.

Arij er fra Syria, men kom til Norge for et og et halvt år siden fra Libanon med mannen sin og deres fem barn.

Arij og mannen sine barn går til sammen i barnehage, barneskole, ungdomsskole og videregående skole.

Den 36 år gamle kvinnen forteller fornøyd om barna sine som alle har fått seg venner og lært seg norsk på kort tid. Selv har hun lært en god del norsk, men forklarer at det er stressende hjemme og ikke så mye tid til å få seg venner på.

- Jeg og mannen min har ikke nok tid til å bli kjent med masse folk, men etter hvert blir man bedre i norsk og man kan enklere få venner. Jeg snakker norsk med andre foreldre, lærere og litt rundt omkring.

Før samtalemnet går over til matkulturen i våres hjemland er de alle fire samstemte i at det er utrolig god læring og en fin møteplass å snakke med pensjonistene hver tirsdag.

Likevel skulle de alle gjerne hatt mennesker på sin egen alder å lytte og prate til.