På Myrvang gård på Haddal dyrkes det frem en sort av et merkelig vesen.

Underjordisk stengelknoll, kalles de av noen. Solanum tuberosum står det i floraen.

Stengelknollen har vokst i Andesfjellene i nærmere 3000 år. Poteten kom til Europa i 1550, men den underjordiske knollen nådde ikke Norge før 1750. Da hadde den allerede fått et navn i både den spanske og engelske ordboka. Derfra hentet det fattige folket i nord sitt navn: Poteten.

Raskt ble poteten vår venn i krisen. Planten var lett å dyrke, og i Norge var det ypperlige forhold for de små knollene: Kald jord og lyse netter. I jordeplene finnes både kostfiber, jern, kalium, C - og B-vitamin. Poteten ble så viktig for befolkningen at det ble utnevnt egne potetprester. Disse forkynte dens velsignelse over hele landet, og sørget for å heve den lave allmenne helsetilstanden. Kanskje ble poteten kilden til liv blant det norske folk.

I bekmørket, godt inntullet av den fuktige jorda, vokser de små næringskildene frem. På Myrvang gård bruker de nesten fem måneder på å kravle seg oppover. Sakte, men sikkert, brøyter de vei mot jordskorpa. Over bakken har poteten fått en sveis i form av en grønn plante - enkelt for mennesket å røske tak i og rive poteten løs fra jordteppet den lenge har gjemt seg under.

Potetene på Myrvang gård får et røft møte med dagslyset: Det regner sidelengs og en liten gjeng grådige studenter river frustrert i røttene.

Nærnett sine reportere velger seg ut tre knoller i ulik form. For enkelhets skyld døper vi de tre Pål, Petra og Paula. Alle er de poteter som skal legges tett i tett med likesinnede, i grønne kasser. Noen av de andre potetene får en uventet skjebne, idet de legges i hver sin skje og humper seg gjennom et potetløp (se mer på Nærsynet).

På gården der potetene Pål, Petra og Paula bor, møter vi gårdeier Lina Myrene Myrold. Hun er sjette generasjons gårdsdriver på Myrvang.

– Vi tok med oss noen høner, skaffa oss noen griser, sauene er her fra før - så har det liksom bare balla på seg, smiler hun.

Potetåkeren har de bare hatt ett år. I fjor høsta de nærmere 300 kilo med poteter, og i år regner hun med at de får inn nesten like mye.

Det var ikke tilfeldig at det var nettopp poteter de bestemte seg for å dyrke. Skal man være selvforsynt, men vil lære, er poteter et enkelt sted å starte, forklarer potetdyrkeren.

Når de setter poteter i juni, sitter Lina og mannen på med traktoren til Lina sin far. Settepotetene legger de inne i et rør, og så kaster de dem rett og slett i jorda. De liker å gjøre det på gamlemåten, og er opptatt av at det nyeste utstyret ikke er nødvendig for å drive med selvdyrking.

I oktober høster de inn potetene, og kan forsyne seg med dem fra kjelleren gjennom hele året. Potetene på Myrvang gård forlater derfor aldri Haddal; de fortæres der de fødes.

Når åkeren endelig er tømt for jordfrukt, settes grisene i arbeid. De går til verks på potetene bøndene har oversett; grisene rydder.

På spørsmål om hvordan Lina helst tilbereder jordens gull er hun ikke i tvil:

– Jeg liker best klassiske kokte poteter. Med en god saus.

Er det sånn skjebnen ser ut for Pål, Petra og Paula? Kokt?

De grønne kassene fylles opp kilovis, og de underjordiske stengelknollene er brått overjordiske. Nærnett forlater Pål, Petra og Paula liggende tett i tett med sine overjordiske venner. Ikke vet vi om de blir kokt, stekt, most, fritert - eller - laga lefse ut av. Uansett, har de nå, som for 300 år siden, stor nytterverdi for oss jordboere.

Bon appetit!