Krigen i Ukraina vekker mange minner for Kåre (92)

Hareid: Kåre Oksavik var 11 år da andre verdenskrig brøt ut. For han bringer krigen tilbake mange minner fra det han selv opplevde.

– Det blir mer aktuelt å tenke på andre verdenskrig, når du har en situasjon som kan ende med tredje verdenskrig for det vi vet.

Farlig oppdrag

Kåre, som opprinnelig kommer fra Oksavika i Sande kommune, har i en alder av 92 år et meget godt minne av hva som skjedde under andre verdenskrig. Han forteller rystende historier om hva som skjedde i Oksavika mellom 1943 og 1945.

– For oss så startet det for alvor høsten 1943. Da fikk vi en forespørsel om å ta imot kommandosoldater, som skulle legge limpets (sprengladninger red. merk) på båtene i Syvdsbotnen.

I februar 1944 ankom de to kommandosoldatene til Oksavika. Det ble faren til Kåre sin oppgave å frakte soldatene inn i Syvdsbotnen.

– Han far rodde de to inn i Syvden, inn på Skår. Der satte de sammen kajakker de hadde med seg, og padlet inn i Syvdsbotnen. Far ventet flere timer på dem til de kom igjen, så rodde de tilbake til Oksavika før det ble lyst om morgenen.

Slik holdt de på i en måned med syv-åtte turer innover for å få senket båtene som var ankret opp. Det kunne ta opptil 24 timer før ladningene detonerte. Etter en måneds tid, forsvant de to kommandosoldatene og freden kunne igjen senke seg over Oksavika.

Freden blir brutt

Men freden skulle ikke vare lenge. Allerede en måned seinere, kom det nye folk til Oksavika. Denne gang for å etablere radiostasjoner, som skulle sende meldinger over til England.

– Da de nye folkene kom, så startet dramatikken i Oksavika. Da etablerte vi tre stasjoner. Først på en plass vi kalte Seljehulen, men den viste seg å være for våt og for nær veien. Så flyttet vi lenger opp under Almefjellet. Der var de i flere måneder, og arbeidet gikk sin gang.

Etter en tid ble stasjonen oppdaget av to gutter som skulle til en hytte for å besøke kjærestene sine. De lovte å holde tett, men det ble likevel tatt en avgjørelse om å flytte stasjonen enda lenger opp.

– Vi flyttet stasjonen enda lenger opp, en 70-80 meter opp i ura. Det var et skikkelig ørnerede. Den var umulig å oppdage.

Arrestert av tyskerne

Der var de en lang periode. Blant annet ble det byttet sender på stasjonen for å gjøre den vanskeligere for tyskerne å peile inn, men likevel ble den til slutt oppdaget. Torsdag den første februar i 1945, inntok tyskerne Oksavika. De to agentene hadde klart å rømme, men både faren, onkelen og søskenbarnet til Kåre ble arrestert.

– De ble ført til Ålesund, hvor det var lange avhør. Min far fikk blant annet en sjæfer på skuldrene, som beit han rundt halsen.

Etter lange avhør med grusom tortur, avslørte til slutt faren til Kåre hvor stasjonen lå. Da fjernet tyskerne senderen, og brant ned hele stasjonen. Selv om veldig mange av oss ville ha vært livredde i slike situasjoner, kan ikke Kåre huske at han noen gang følte på noen form for frykt. Han forteller at de så på arbeidet de gjorde som et helt ordinært arbeid.

– Vi var, slik jeg husker det, aldri nervøse eller redde. Vi forstod nok aldri helt hvor farlig det vi holdt på med egentlig var.

Tanker om demokratiet

Kåre opplever nå at det igjen har brutt ut krig i Europa, over 70 år etter. Nå er han veldig glad for å se at Nato viser et sterkt samhold. Det at landene nå jobber sammen og ikke går inn i denne krigen som enkelt land, tenker Kåre er veldig viktig. Hans klare tanke er at dess mer samarbeid man klarer å få til mellom landene, dess bedre er det.

– Vi må utvide demokratiet og demokratisk tankesett. Det er håpet for vår eksistens avslutter Kåre.