Samfunnsproblem, ikke kvinneproblem

Vi kvinner har på mange måter mye ansvar i vårt samfunn; fra ung alder skal vi i store deler av livet ha smerter og blø en gang i måneden, passe på oss selv i en verden der omtrent halvparten av oss opplever seksuell trakassering, og ikke minst bære frem og oppdra den neste generasjonen.

Likevel elsker jeg å være kvinne, men det er noen av disse ansvarsområdene jeg gjerne skulle vært foruten. Blant de er hormonell prevensjon.

Jeg er egentlig ikke så veldig irritert av meg. Ikke så veldig negativ heller. Men i dag tar jeg meg selv i å være negativ, i dårlig humør, angstete og ekstremt lett irritabel uten noen spesiell grunn. En sånn uforklarlig dårlig dag som de fleste av oss har innimellom.

En gang i måneden kommer denne litt grå skyen og legger seg over sinnet mitt. Et emosjonelt edderkoppspinn som trenger seg inn i hodet uansett hvor god dagen har vært. Den får meg til å gråte over eget utseende, at jeg mistet kaffekoppen i gulvet eller at han fyren jeg datet for to år siden, som jeg egentlig ikke likte så godt, dumpet meg.

Heldigvis skjer dette kun en gang i måneden, og med årene har jeg innsett at det kalles PMS: premenstruelt syndrom. Jeg kan le litt av det nå, for jeg vet jo hva det er, hva det kommer av og at det går over like fort som det kom. Problemet er bare at denne følelsen, den man har på en uforklarlig dårlig dag, ble normalen i alle periodene jeg har gått på hormonell prevensjon. Denne angstete, mørke skyen av et tankekjør ble hverdagen, og de gode dagene ble unntaket.

Et anderledels pillemareritt

Jeg går nervøst inn døren på den lokale helsestasjonen en tirsdag ettermiddag i desember. Jeg er 16 år gammel og skal for første gang skaffe p-piller, p-plaster eller en eller annen form for prevensjon jeg såvidt har hørt om før.

«Hva vil du ha da?» sier helsesøsteren som har lite eller ingen kunnskap om andre prevensjonsmidler enn de tre mest vanlige p-pillene. Usikkert svarer jeg at dette kan jeg ingenting om og jeg aner ikke hva jeg bør ha. Etter å ha forsikret seg om at jeg ikke har hjertesykdommer i familien, bestemmer helsesøster seg for en pille som sikkert funker greit. Hun informerer ikke om noen annen form for prevensjon og sier lite om mulig bivirkninger annet enn blodpropp.

Det neste året blir jeg gradvis mer nedstemt. Jeg kjenner meg selv mindre og mindre igjen, uten at jeg helt klarer å tydelig sette fingeren på hva det er. Jeg går inn i en boble av tankekjør og selvkritikk. Et slags døsig filter som legger seg som en sky over tankene mine og påvirker alt jeg sier og gjør og tenker.

Det er viktig å nevne at disse årene er ikke bare fryd og gammen i seg selv. Verken for meg eller de fleste andre jenter på denne alderen er dette år som er påvirket av god selvtillit og et stabilt og selvsikkert sinn. Likevel er jeg overbevist om at mine sene tenårings -og tyveår, kunne vært betydelig bedre dersom jeg ikke brukte p-piller. Det var nemlig det som skjedde da jeg bestemte meg for å slutte; det ble betydelig bedre.

Etter et år uten p-piller dro jeg til en annen helsestasjon for å prøve å få informasjon om andre typer prevensjon som kunne fungere bedre enn p-piller. Jeg fikk beskjed om at «livet skjer vet du, det er nok ikke bare p-pillene i seg selv som gjorde ting vanskelig». Og det var jeg enig i, det kunne jo være mye annet som var grunnen til nedstemthet og tankekjør i en såpass kort periode.

Jeg følte meg som en prøvekanin. Ingen har helt svaret på hva jeg bør gjøre eller hvorfor jeg får slike bivirkninger. Så jeg starter på p-piller igjen, og får akkurat samme opplevelse som sist. Så jeg slutter, tviler på meg selv og om det egentlig er p-pillen som er feil eller om det bare er meg. Så begynner jeg, blir nedstemt igjen, slutter, tviler på om det er meg eller p-pillene, begynner og slutter. Til slutt kjenner jeg følelsen så godt at jeg egentlig er sikker på at denne kroniske nedstemtheten har med hormonene jeg pumper inn i kroppen å gjøre, men likevel klarer jeg ikke stole nok på meg selv til å stå i avgjørelsen om å slutte. Leger og helsepersonell ser liksom ikke ut til å være enig, de kan hvertfall ikke bekrefte at det kan være pillene som er problemet. Omtrent syv ganger begynner og slutter jeg på p-piller i løpet av syv år. Jeg tester også p-ring og spiral etter å ha googlet meg frem til, i mangel på kunnskap hos diverse leger, at det kan fungere bedre. I 2022 har jeg hatt spiral i snart ett år, men bestemmer meg for å slutte etter at de samme symptomene dukker opp igjen. Og ja; livet blir igjen betydelig bedre. Mange av de kjipe situasjonene var fortsatt de samme, men det mørke sløret jeg har hatt i hodet blir gradvis borte og negativiteten er ikke endeløs lenger.

Jeg begynner å forhøre meg litt i venninnegjengen om denne problematikken og finner ut flere av mine nære venner har slitt eller sliter med det samme. Og slående nok; de som har valgt å ta en pause fra hormonell prevensjon har endt med å føle seg betydelig bedre.

Anse dette som et rop om hjelp

Flere studier, blant dem en dansk studie fra 2016 gjort på 1 million kvinner, har vist at kvinner som går på p-piller oftere fikk en depresjonsdiagnose. Likevel kan dette problemet virke som enda ett av de som blir satt i andre rekke når det kommer til kvinnehelse. For å endre dette, trenger vi at dette ses som et samfunnsproblem og ikke et kvinneproblem.

For dessverre for oss, så er ikke alternativet så godt. Ved å velge bort hormonell prevensjon, så velger man til en risiko for graviditet. Satt på spissen selvfølgelig. Vi som samfunn ser ut til å være så opptatt av å unngå at unge jenter blir gravide, at vi feier konsekvensene under teppet. Vi bør i like stor grad ville unngå at unge jenter blir deprimerte.

Så dersom du ikke er biologisk kvinne eller stresset kjæreste, så håper jeg likevel du vil begynne å ta på alvor hva dette kan gjøre med en altfor stor prosentdel av samfunnet vårt. At så mange jenter tar tilskudd av hormoner uten noen kunnskap om hva som kan være bivirkninger, tror jeg en ekstrem risiko vi tar uten å vite konsekvensene. Jeg føler at mange av mine ungdomsår har blitt fratatt, eller hvert fall sterkt preget av å være lei seg, hormonell og sliten av den uforklarlig dårlige følelsen.

Så i real kvinnedags ånd: vi har ingen unge (eller eldre for den saks skyld) kvinner å miste til depresjon som er forårsaket av noe så unødvendig som selvpåskyldt ubalanse i hormoner. Og som med alle andre samfunnsproblemer: Majoriteten må engasjere seg for at minoriteten skal lykkes.