Meditasjon og lydbad i Volda
Å erfare egen ro
Nærnett ble med på meditasjon og lydbad i Volda.
VOLDA: På den andre siden av studentboligene Porse, igjennom en hundegrind, forbi et inngangsparti, og opp en trapp, finner du Uthusloftet. Med skråtak, svak belysning og yogamatte til hver deltaker, forklarer det meg hva jeg skal bli med på idag.
Taklyset er dimmet. Et par stearinlys funkler i vinduskarmen, mens en lyslenke henger over plankene i hjørnet. En matte blir rullet ut til meg på gulvet.
– Plasser deg der, du.
Om å være
Under den aktive meditasjonsdelen får vi deltakerne beskjed om å lukke øynene, og føle seg rundt i kroppen. Å bevege seg slik det føltes ut som du trengte å bevege deg der og da. Stå stødig, selv om en ikke nødvendigvis står i ro. Å la kroppen bevege seg fritt, uten å tenke på at det blir rart eller ukomfortabelt.
Yogainstruktør Katrin Moe holder mange forskjellige typer arrangementer, alt fra stemmeaktivering til kvinneretreats, og for henne er det viktig at meditasjonen er det som forekommer en naturlig.
– Jeg hadde aldri tenkt til å begynne å undervise i yoga, det var ikke så mange som gjorde det i Sogndal. Jeg har verken CV eller utdannelse i dette. Jeg lærte grunnverdiene til en god yogalærer. Peter Clifford, som nå er 80 år. Hans undervisning resonnerte med meg. Det handler om å være et godt menneske, være god mot seg selv og å være god mot andre. Alt handler om å være, om å greie å finne stillhet og ro. Ingen verktøy er bedre enn de andre for det.
Alt handler om å være, om å greie å finne stillhet og ro
Og så er det klart for lydbadet. Jeg tilbys en pute, legger meg ned på matten, og prøver å holde et så åpent sinn som mulig.
– Nå skal dere få legge ut på en reise, sier Katrin.
Klanget fra lydbollene kaster ekko gjennom rommet, og jeg kan skjønne hvorfor dette føles som en dypere opplevelse.
Om jeg føler på denne dype opplevelsen, skal jeg ikke skrive under på.
Imens en lyd som minner om vindklokker klanger gjennom rommet, ligger jeg og tenker. I en travel hverdag, er avslapning noe som er sjeldent prioritert. Jeg kan bli overveldet, og vet at da er det viktig å finne ro der en kan. Dette betyr ikke noe mer for meg, enn å stirre ut over vinduet i et par minutter, eller observere fra verandaen min. På den måten kjenner jeg at noe av det som blir sagt, kan appellere til enhver.
– Lydbølgene beveger seg igjennom deg selv når du ikke hører dem, og det kan være du får klarsynte drømmer framover.
– Trangen til å kjøpe krystallbollene bare kom til meg, så fant jeg noen som solgte, og kjøpte dem. ‘’Alt som kommer til meg, bare kommer. Det er ikke noe man bare har lært.’’ Jeg fikk min første vandretromme av en kollega, som synes at den ikke resonnerte med ham. Med en gang jeg slo på den, visste jeg at det var riktig. Cellene i kroppen min bare reagerer. Stemmen min og instrumentene kan vekke noe og slippe det litt løst, og hodet trenger ikke å forstå det. Det bare skjer, sier Katrin etter lydbadet.
Tone Solheim (49) er vannyogainstruktør ved Voldabadet, og tar bilder av flere av Katrin sine arrangement.
Hodet trenger ikke å forstå det. Det bare skjer.
– Da jeg startet med yoga i 2012, handlet det mest om å finne ro og få en sterkere og mer fungerende kropp. Etter hvert har det blitt mer et verktøy for å vende oppmerksomheten innover og bli bedre kjent med meg selv. Det er ikke bare solskinn å ta bort lagene, men det har gjort meg tryggere i meg selv, sier Tone.
Naturen har alltid vært et sted der jeg finner tilbake til meg selv, og lyd har etter hvert blitt en naturlig del av denne reisen. Jeg synes det er spesielt fint med lydbad ute i sunnmørsnaturen, der lydene fra naturen smelter sammen med lydbadet til Katrin.
– Dette var behagelig, utbryter en av deltakerne når vi har kommet tilbake fra reisen vår. En annen kan meddele at hun holdt på å sovne.
Selv om jeg skulle ville det, er det grenser for hvor dypt en kan gå, når en skal søke innsikt i seg selv.
Ingen av deltakerne ville stille til intervju etter arrangementet.
Personlig foretrekker jeg nok heller å stå på verandaen min. For å finne det dypere dykket, er nok ikke det beste tidspunktet et arbeidsoppdrag. Kanskje er det uvant, kanskje det bare ikke var for meg. Jeg finner en annen ro i å observere, enn å søke til min egen dybde.