Fant troen på egen hånd

– Min nærmeste inngang til kirka var julekonserter, liksom, forteller Emil.

Verken han eller kameraten Johannes har vokst opp i familier som praktiserer religion. Likevel har begge funnet veien til den katolske kirken i Volda.

For Emil begynte interessen med historie. Etter hvert ble han stadig mer opptatt av katolisismen, og troen fikk også betydning for ham i en vanskelig periode av livet.

Johannes var derimot skeptisk til religion. Når Emil snakket om troen sin, forsøkte han gjerne å motbevise påstandene hans ved hjelp av vitenskap.

Det ler de av i dag. Nå har begge rosenkransen i hånden.

Johannes hadde allerede begynt å interessere seg for kristendommen da Emil inviterte ham med på katolsk messe i april. Siden har han blitt en del av det katolske miljøet i Volda.

Guttene forteller at de ble godt tatt imot allerede første gang de deltok på messe. Selv om de ikke kjente noen fra før, opplevde de at menigheten inkluderte dem. 

De beskriver kirken som et sted der alle er velkomne, uavhengig av bakgrunn, hudfarge eller legning.

– Litt mer kjøtt på beina

Det er særlig tradisjonene og kontinuiteten i den katolske kirken som appellerer til guttene.

De mener protestantiske kirkesamfunn i større grad preges av forskjeller mellom konservative og liberale miljøer, mens de oppfatter katolisismen som mer samlet.

For Emil og Johannes er det viktig at kirken står for det samme, uavhengig av hvor i verden man befinner seg.

– Katolisismen har litt mer kjøtt på beina, sier Emil.

De trekker blant annet frem de sju sakramentene i den katolske kirken: dåp, konfirmasjon, nattverd, skriftemål, sykesalving, ekteskap og ordinasjon. I luthersk kristendom regnes vanligvis bare dåp og nattverd som sakramenter.

Guttene opplever at dette gir den katolske kirken en større tyngde.

Men troen handler ikke bare om tradisjoner. Begge forteller at religionen også gir dem en måte å forholde seg til spørsmål det ikke finnes enkle svar på.

De tror at det finnes noe mer enn livet her og nå, og at døden ikke nødvendigvis er slutten.

Fant interessen på egen hånd

Selv om religion ikke har vært en sentral del av oppveksten deres, forteller guttene at familiene har vært støttende.

Foreldrene forstår ikke nødvendigvis alle sidene ved katolisismen, men ser at troen betyr mye for sønnene deres.

Blant vennene er det heller ikke mange som deler den samme religiøse tilhørigheten.

– Jeg har jo noen venner som er kristne, altså protestanter, men ingen er katolske som oss, forteller Johannes.

At Emil og Johannes har utforsket katolisismen sammen, har gitt dem muligheten til å diskutere spørsmål om tro og religion med noen på sin egen alder.

Samtidig har de blitt kjent med andre gjennom menigheten i Volda.

Fra protestantisk prest til katolsk diakon

 En av dem guttene har blitt kjent med gjennom kirken, er den katolske diakonen Svein Kvamsdal. Han har selv en lang bakgrunn fra Den norske kirke.

I 1991 flyttet han til Volda sammen med kona. Begge hadde studert teologi, og begge arbeidet som prester.

Kona var blant annet sykehusprest ved Volda sjukehus i ni år, mens Kvamsdal senere ble prost på Søre Sunnmøre.

Selv om han hadde viet store deler av yrkeslivet til Den norske kirke, hadde interessen for katolisismen vært der lenge. Først etter at han gikk av med pensjon som protestantisk prest, valgte han å konvertere.

Et vennskap som varte i 38 år

Kvamsdal var 25 år da han møtte en tysk katolsk prest som var på ferie i Norge.

– Det var egentlig et helt tilfeldig møte, forteller han.

Møtet ble starten på et nært vennskap som varte i 38 år, frem til den tyske presten døde i 2012.

De besøkte hverandre i Norge og Tyskland og hadde mange samtaler om tro og historie.

– Han var veldig kunnskapsrik, og kunne mye historie, og en vennlig mann, men han prakka ingenting på meg, forteller Kvamsdal.

Selv om de tilhørte ulike kirkesamfunn, forsøkte vennen aldri å overtale ham til å konvertere.  

– Han var på en måte en døråpner.

Gjennom vennskapet fikk Kvamsdal bli kjent med den katolske kirken på nært hold. Senere begynte han også å besøke katolske klostre, der han deltok i bønnelivet og fikk innblikk i tradisjonene.

Interessen fulgte ham gjennom store deler av livet, også mens han fortsatt arbeidet som prest i Den norske kirke.

Ulike veier til samme kirke

Mens Kvamsdal brukte flere tiår på å finne veien til den katolske kirken, tok Emil og Johannes valget allerede som 17-åringer.

Selv om de har kommet til troen på ulike måter, har alle tre latt seg inspirere av mennesker rundt seg. For Kvamsdal var det den tyske presten han møtte som ung, mens Emil og Johannes har utforsket katolisismen sammen.

Nå er de to vennene en del av det katolske miljøet i Volda, og deler en interesse som har fått stadig større plass i livene deres.