Mie på sidelinja – vil ikke gi seg 

VOLDA: På venterommet i Volda Campus Arena kommer en lystig dame med et stort smil om munnen gående opp trappen for å møte Nærnett. Selv om håndballspilleren er kvikk, er ikke beina som de pleier å være.

De lette stegene man vanligvis ser når hun finter seg forbi motspillere og setter ballen i mål, er ikke til stede.

Nå halter hun seg framover. Steg for steg.

Det ene kneet har allerede vært gjennom to operasjoner. Nå står det neste for tur.

Mie følger oss ned trappene og inn i garderoben. Langs veggene henger bilder av spillerne. Hun setter seg på plassen sin, rett under bildet av seg selv.

Her sitter hun vanligvis sammen med lagvenninnene før de skal ut på banen.

Akkurat nå er det bare vi som sitter her.

I sesongen 2024/25 ble Mie toppscorer i 1. divisjon med 180 mål. Høsten etter scoret hun hele 24 mål mot Flint Tønsberg og tangerte rekorden til Heidi Løke, ifølge Norsk Topphåndball.

Mie er en viktig spiller for Volda. Da hun signerte ny kontrakt i mars 2026, omtalte trener Reidar Møistad henne som kanskje den beste spilleren i divisjonen sesongen før, ifølge klubbens nettsider.

Nå må hun igjen følge laget fra sidelinjen.

Ti sekunder igjen

Høsten 2025 fikk Mie en skade i menisken. Dette skulle være starten på hennes skadehistorie. Etter en operasjon og flere måneder med rehabilitering var kneet fortsatt ikke bra.

Men utover denne sommeren begynte ting å se lysere ut.

Endelig kunne hun spille håndball igjen.

– Jeg gledet meg sykt til å endelig gå på den banen igjen og gjøre det jeg faktisk lever for.

Likevel varte gleden like kort som rakettoppskytning.

– Vi ligger under med ett mål, og det er ti sekunder igjen av kampen når vi får ballen. Så skal jeg sette en finte jeg har gjort mange ganger før, men så kjenner jeg at jeg får en vridning i kneet.

Hun forteller at det ikke gjorde særlig vondt. Likevel var noe galt.

Etter nesten et år borte fra håndballen var hun endelig tilbake. Nå var hun skadet igjen.

– Altså, det lille jeg fikk på banen der, det var ekstremt deilig.

Mie begynner å gråte.

– Kunne man ikke bare spilt fra seg den ballen i stedet for å satse? Eller kunne ikke kampen bare vært ferdig?

Denne gangen har hun røket korsbåndet. En ny operasjon venter.

– Det er ekstremt tungt å vite at det går et år til på sidelinja.

Hva er det med denne sporten som gjør at hun er villig til å gå gjennom alt dette én gang til?

Svaret begynner kanskje hos en seks år gammel jente i Lillehammer.

Mamma bestemte

– Det startet egentlig fordi mamma tvang meg, sier hun.

Mie ville spille ishockey, som storebroren. Men det fantes ikke noe jentelag, og dermed ble det håndball.

Det var ikke akkurat kjærlighet ved første blikk. De første treningene foregikk i en gymsal, og hun var ikke spesielt begeistret.

Men så fikk hun prøve seg på en ordentlig bane.

– Da ble jeg egentlig frelst.

Siden har det meste handlet om håndball. På ungdomsskolen la hun de andre idrettene til side for å satse på drømmen om å spille på landslaget.

– Jeg var god fra jeg var liten, men man kommer ikke noen vei med bare talent. Så man har jo måttet trene ekstra uansett.

Håndballen tok henne fra Lillehammer til Molde og videre til Volda.

Fant sin plass i Volda

Mie kom først til Volda på utlån fra Molde. Hun ønsket mer spilletid og en større rolle på laget.

Men førsteinntrykket av bygda var ikke det beste.

– Jeg skjønte ikke helt hvordan man kunne trives her, om man kan være ærlig, forteller hun mens hun ler nervøst.

Nå ler hun litt av seg selv.

– Men det er veldig fint her, og jeg er veldig glad for at jeg endte opp her.

Hun trekker fram håndballmiljøet og alle som stiller opp rundt klubben.

– Det er veldig viktig for oss som er på banen at vi har støtte av så mange som ser på og er ivrige tilskuere.

De fleste vennene hennes i Volda er også lagvenninnene. Da hun fikk beskjed om den nye skaden, var det disse som stilte opp.

– Det er ikke så mye man kan si eller gjøre. Så jeg får mye klemmer, og jeg har fått veldig mye støtte fra dem.

Også moren kom til Volda da hun skadet seg.

Selv om Mie ikke kan spille, er hun fortsatt en del av laget. Hun følger treninger og kamper fra sidelinjen og blir ofte med på bortekamper for å støtte laget.

Denne sesongen er hun også kaptein.

Hun forteller at hun ser spillet annerledes fra sidelinjen og prøver å hjelpe til med råd og tilbakemeldinger.

– Jeg følte jeg var nesten litt trener.

Hvem er hun uten håndballen?

Ved siden av håndballen jobber Mie litt på en barneskole. Men ellers har store deler av hverdagen dreid seg om idretten.

Før skadene kunne en vanlig dag starte med styrketrening om morgenen, før hun dro hjem for å spise og hvile. På kvelden ventet en ny håndballtrening.

Og selv når hun kom hjem, var hun ikke nødvendigvis ferdig med håndballen.

– Selv om man er hjemme, så ser man håndball, man tenker håndball.

Hun har vært «hun som spiller håndball» så lenge hun kan huske.

Treninger og kamper har også gjort at hun har gått glipp av mye. Bursdager, familiesamlinger og til og med begravelser.

Likevel nøler hun med å kalle det et offer.

– Man ofrer ganske mye, men samtidig føler jeg ikke at jeg ofrer noe heller. Fordi det er dette jeg vil.

Vil ikke gi seg

Nå venter enda en lang periode med rehabilitering. Mie forteller at hun må bruke skinne før korsbåndet kan opereres. Hun forbereder seg på at det kan ta rundt ett år før hun er tilbake.

Samtidig er framtiden usikker. Hun forteller at hun har kontrakt med Volda ut sesongen, men vet ikke hva som skjer videre.

– Hodet spinner litt for tiden, for det er mye som ikke har gått som man har tenkt, og da må man tenke litt nytt og lage nye planer.

Likevel er hun bestemt på å forsøke å komme tilbake.

– Jeg føler meg jo absolutt ikke ferdig med håndball. Jeg kan i hvert fall ikke gi meg før jeg har prøvd alt.

Hun har allerede vært toppscorer i 1. divisjon og blitt en viktig spiller for Volda.

Men målene hennes stopper ikke der.

– Jeg har mye mer jeg vil oppleve på håndballbanen og enda større mål enn Volda. Naturligvis skal jeg gjøre alt jeg kan for å komme tilbake på håndballbanen.