Bekjempet sykdommen med trening

HAREID: En morgen da Hasund fortsatt gikk på ungdomsskolen våknet han plutselig med låste ankler. Det som først virket som en plutselig og uforklarlig smerte, ble starten på en lang kamp som i dag gjør historien hans helt ekstraordinær.

Sykdommen kom tidlig i ungdomsårene og uten forvarsel. Smertene i anklene førte til videre undersøkelser på sykehus, der legene raskt forsto at dette ikke var en forbigående belastning.

– De tappet leddene og fant ut at det var mer enn bare en vanlig skade. Jeg fikk ganske kjapt beskjed om at jeg hadde revmatisme, forteller Hasund.

Etter hvert spredte smertene seg også til håndledd og skuldre. For en aktiv ungdom, med stor interesse for trening og idrett, var beskjeden tung å ta imot.

En sykdom de færreste unge rammes av

Revmatisme forbindes ofte med eldre mennesker, noe som gjorde situasjonen ekstra krevende.

– Man tenker jo at det er en sykdom eldre får. Det var litt dritt å være ung og plutselig ha noe sånt hengende over seg, sier Hasund.

Likevel gikk det relativt raskt før legene fant medisiner som fungerte, og sykdommen roet seg. Men veien dit var tøff.

Brutal overgang til medisiner

Den største utfordringen kom da medisineringen startet. Kroppen reagerte kraftig, og hverdagen måtte legges helt om.

– Jeg var ekstremt trøtt og sliten. Kom hjem fra skolen og måtte sove før jeg eventuelt orket noe mer. Jeg måtte prioritere helt annerledes enn før, både når det gjaldt venner, skole og trening.

Selv om medisinen hjalp mot sykdommen, merket han bivirkningene sterkt på kroppen.

Støtte fra familie og skole

I denne perioden ble støtten rundt ham avgjørende. Familien, og spesielt moren, fulgte tett opp. Skolen tilrettela så langt det var nødvendig.

– Jeg følte aldri at jeg ble sett på som annerledes. Folk brydde seg, men jeg var fortsatt meg selv.

Omsorgen gjorde det mulig å holde fast i en normal hverdag, selv i en krevende periode.

Valgte etter hvert å klare seg uten medisiner

Hasund opplevde aldri å bli helt komfortabel med tanken på å gå på medisiner over lang tid. Etter dialog med sykehuset og nøye oppfølging tok han etter hvert et valg som krevde mot.

– Jeg merket at kroppen fungerte uten, og etter kontroller og blodprøver fikk jeg beskjed om at jeg kunne fortsette sånn så lenge det gikk bra.

I dag har han vært uten medisiner i to år, uten tilbakefall av sykdommen.

Trening ble veien videre

Det som startet som et forsiktig forsøk på å holde seg i aktivitet, utviklet seg til en lidenskap. Spesielt under pandemien tok treningen fart, med enkle økter hjemme i kjelleren.

–Jeg begynte med en pull up-stang og litt vekter og derfra har det vel egentlig bare tatt av.

I dag studerer han og jobber som personlig trener. Hans interesse for trening og helse er større enn noen gang.

Nekter å la sykdommen definere ham

På tross av at barnerevmatisk sykdom har vært en stor del av livet hans, har Hasund nektet å la den bli en begrensning. I stedet fortsatte han å følge interessen for trening. 

– Jeg liker å gjøre det som gjør meg glad, så da kunne jeg ikke bare ligge hjemme og være dårlig.

Han beskriver ikke motivasjonen som en indre drivkraft, men heller et bevisst valg om å gjøre det beste ut av situasjonen.

Nye mål og store utfordringer

Tidligere har Hasund nevnt at han ønsker å konkurrere i verdenstoppen, men med årene har drømmen endret seg.

– Jeg har lyst til å bli den beste treneren jeg kan bli. Det er derfor jeg begynte på idrettshøyskolen.

I tillegg har han meldt seg på flere krevende løp det kommende året, blant annet Soria Moria til Verdens Ende, Meråker Mountain Challenge og et backyard-løp i Murevik. Selv om målet ikke lenger er å konkurrere i verdenstoppen er ikke løpeskoene lagt på hylla helt enda.