Birkir var usikker på fremtiden: – Føler dette er min siste sjanse

Volda: Birkir syns det er tøft å være skadet. Han kan ikke drive med det han elsker, og ender opp med å fylle tiden med tv-spill. Plutselig sitter han klokka tre på natta og spør seg selv, hva er det jeg driver med?

Så får han en telefon fra en liten bygd i Norge som skal vise seg å bli avgjørende.

Mer om det senere.

Proffdrømmen

Birkir vokste opp i Mosfellsbær som er en forstad til Islands hovedstad, Reykjavik.

Han begynte å spille fotball i barndomsklubben Afturelding, der han spilte frem til han ble 19 år.

– Som de fleste andre barn drømte jeg om å bli fotballproff. Det var vel i 20-års alderen at jeg fant ut at livet var mer enn bare fotball, smiler han.

Med proffdrømmen i tankene ble midtbaneankeret tatt opp på A-laget allerede som 16-åring.

Det førte til at landslagsledelsen fattet interesse for Gudmundsson.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– En ære

Han fikk seks kamper for Islands U17-landslag og én for U19-landslaget. Han spilte blant annet med spillere som Albert Gudmundsson, som nå spiller i Genoa, og Ottar Magnus Karlsson som spiller i USA, på lån fra Venezia.

– Det var selvfølgelig gøy å spille med flagget på brystet. Det å få reise til Portugal, Russland og de turene man nå ser tilbake på var veldig kult. Jeg er glad jeg fikk muligheten til å gjøre det.

– Det var en ære, sier han bestemt.

Selv om han forteller at det var et ærefult oppdrag å spille for landslaget, legger han ikke skjul på at han kjente et press for å levere.

– Nå som jeg er 25 hadde det ikke vært noe problem. Men den gang var jeg litt stresset og tenkte at "shit, nå må jeg vise meg frem." Likevel, når jeg ser tilbake på den tiden så var det en fantastisk opplevelse.

"Over dammen"

Etter å ha spilt for Afturelding, valgte Birkir som 19-åring å forlate barndomsklubben til fordel for Throttur. Etter noen sesonger i Reykjavik-klubben bestemte han seg for å prøve lykken "over dammen".

Birkir reiste til Long Island i USA, for å spille i for Stoney Brook University i den amerikanske college-ligaen NCAA. Oppholdet på den amerikanske østkysten ble ikke helt som den daværende 23-åringen så for seg.

– Jeg likte det ikke spesielt godt. Jeg tror kanskje jeg var litt for gammel, og litt for voksen for den "college-opplevelsen" som det snakkes om.

Da hjalp det heller ikke at fotballen var helt annerledes enn hjemme.

– Nivået var ikke bra, og jeg var ikke enig i hvordan de gjorde ting. De var veldig fokuserte på den fysiske delen av spillet i stedet for taktikk. Men det er vel sånn det er i USA, det handler om fysikken, forklarer han.

Skaden

Det hele endte med at han dro tilbake til sagaøya for å kombinere utdannelsen innen finans med spill i Throttur.

Laget fikk det tøft den sesongen. Throttur rykket ned til nivå tre, og Birkir ble skadet.

Brusken i kneet måtte opereres, og etter inngrepet ventet seks måneder med opptrening.

Den lange opptreningsperioden gjorde at Birkir var usikker på om han i det hele tatt ville fortsette å spille fotball.

– Hele livsstilen min endret seg. Jeg kunne ikke trene. Det gikk bare i skole og jobb, og når jeg tenker tilbake på det så likte jeg det ikke. Det var ikke en sunn livsstil.

– Egentlig må man trene mye mer enn vanlig når man er skadet. Men det er vanskelig å motivere seg når man ikke kan konkurrere, forklarer den sympatiske islendingen.

– Jeg måtte google det

Så da satt han der. Kneoperert, og usikker på om han vil fortsette fotballkarrieren.

Plutselig ringer telefonen.

I andre enden sitter Volda Fotball-trener Fannar Berg Gunnolfsson, og spør om Birkir vil spille for den norske tredjedivisjonsklubben.

– Jeg måtte google Volda. For å være ærlig så fant jeg ikke så mye om bygda, ler Birkir.

Etter å ha diskutert tilbudet med kjæresten Viktoria, bestemte han seg for å ta sjansen, og flyttet til Volda i mars i år.

– Det var jo en del usikkerhet rundt å flytte til et annet land, men jeg trives i Volda. Jeg er ikke så glad i å bo i storbyer, så det er perfekt for meg å bo i en liten bygd som dette.

I august flyttet Viktoria etter.

– Vi fant ut at vi enten måtte gå 100 prosent inn for det, eller ikke gjøre det i det hele tatt. Så nå bor vi her sammen. Det er fint, sier Birkir, som i tillegg til å spille fotball også jobber for Fotballfritidsordningen, og på Sunnmørsheimen.

Siste sjanse

I Volda har islendingen fått tilbake kjærligheten for fotball. Han trives i garderoben, på treningsfeltet, og i kamp for grønntrøyene.

Nå er han motivert for å se hvor langt han kan nå med ballen i beina.

– Jeg er 25 år gammel nå. Jeg føler at dette er min siste sjanse til å se hvor god jeg kan bli. Jeg har ikke noe spesifikt mål om å spille i den ligaen eller den ligaen. Jeg vil bare se hvor langt jeg kan nå. Det er en god følelse.