Brygger øl på samme måte som for 150 år siden: – Det har fulgt oss hele livet

I Hornhindal står einekvist, malt og kobberkjeler sentralt når ølet skal brygges.

For Stig Seljeset er det ikke en ny hobby. Han begynte selv å være med på bryggingen da han var 14–15 år gammel.

– Brygging har egentlig fulgt oss hele livet, sier Seljeset.

Han forteller at tradisjonen har gått videre gjennom flere generasjoner i familien.

– Det har bare gått fra far til sønn. Jeg gjør sånn som far lærte meg, og han gjorde sånn som han lærte av sin far.

Ifølge Seljeset vet familien at ølet ble brygget på omtrent samme måte allerede rundt 1870.

– Sannsynligvis går det mye lenger tilbake i tid også.

Kom helt fra Litauen

Blant dem som har tatt turen til kornølfestivalen er Vykintas fra Litauen.

Med seg til Norge hadde han både eget øl og tradisjonelle redskaper i tre. Selv brygger han øl etter gamle metoder hjemme i Litauen.

– Det er alltid interessant å se andre tradisjoner og sammenligne hvordan vi gjør det. Mye av det de gjør her er veldig likt det vi gjør hjemme, sier han.

Han mener likheten mellom bryggetradisjonene viser hvor langt tilbake denne kulturen går.

– For tusen år siden drakk vi kanskje fra den samme typen kar. Det er veldig likt, bare med litt forskjellige teknikker.

Det som imponerer ham mest ved de norske bryggerne, er erfaringen.

– De har disse "brewing hands". De vet hvordan det fungerer. De kjenner temperaturen og vet når de skal gjøre de forskjellige tingene.

Han mener det er tydelig at kunnskapen ikke bare er hentet fra en oppskrift.

– De har ikke bare lest en bok om brygging i går og begynt med dette. Dette er ekte tradisjon.

Kveiken vekker interesse

Et av de viktigste elementene i den tradisjonelle bryggingen er kveik, den gamle norske ølgjæren.

– Vi hadde alltid brukt den, så vi trodde det var normalt, sier Seljeset.

Først senere ble de klar over at kveiken hadde blitt sjelden mange andre steder.

– Vi fikk vite at det ikke var så mange plasser i verden den fantes lenger.

Seljeset trekker fram Nordfjord og Sunnmøre som områder der tradisjonen har holdt seg levende, i tillegg til blant annet Voss og deler av Sogn.

Interessen har også spredd seg utenfor Norge.

– Vi har fått veldig god omtale i bryggemagasiner i New York. Et av dem mente dette kanskje var verdens viktigste ølmesse, sier Seljeset.

Han mener nettopp kveiken og den gamle bryggemåten er en viktig grunn til interessen.

Fra korn til øl

Selv om de i dag kjøper ferdig malt, var også dette tidligere en del av arbeidet hjemme.

Kornet skulle bløtlegges, spire, tørkes og til slutt males. Seljeset beskriver det som en langt mer omfattende prosess enn i dag.

Under selve bryggingen kokes einerlåg av einekvister. Deretter blandes den med maltet for å trekke ut søtstoffet.

Etter omtrent en time tappes vørteren ut. Når temperaturen er riktig, tilsettes kveiken.

Så går det raskt.

– Vanligvis tar det to til tre døgn. Da er ølet klart til å drikkes.

Og når ølet er ferdig, følger en annen del av tradisjonen.

– Da har vi oppskåke. Da kommer naboene.

– Handler om mer enn øl

For Vykintas er det nettopp fellesskapet rundt bryggingen som gjør tradisjonen interessant.

– Det handler om familie og lokalsamfunn. Det er noe som knytter mennesker sammen, sier han.

Han likte også det norske ølet, selv om det skiller seg fra det han er vant til hjemme i Litauen.

– Det viktigste er at alle her liker det. Ølet kan samle venner, slektninger og familier.

Seljeset ser samtidig tydelige forskjeller mellom deres metode og moderne hjemmebrygging.

– I dag måler de alt. Temperaturene er nøye kontrollert, og de har gjær som er tilpasset akkurat det de skal lage.

Slik foregår det ikke hos ham.

– Vi er mer på den gamle måten.

Så legger han til:

– De vet stort sett mye mer nøyaktig hva de får. Selv om jeg ser at de bommer av og til.