
– En nærmest brennende følelse
Det er en kraftig økning av ADHD-diagnoser over hele landet. Nå er psykiaterne uenige om det hjelper å fortsette å diagnostisere flere.
HELSE: Christian Grønlie Herzog var 52 år da han fikk sin ADHD-diagnose. Herzog fikk først mistanke om at han hadde ADHD etter at han leste en artikkel i A-magasinet, hvor han kjente seg igjen i artikkelforfatters beskrivelse av det å ha ADHD.
– Det han skrev om å ha den uroligheten i kroppen, en nærmest brennende følelse, det kjente jeg meg veldig igjen i. Uro er normalt, men det er noe med styrken av den.
Allikevel tok det flere år, og at et nært familiemedlem fikk diagnosen, før han bestemte seg for å bli utredet. Herzog synes det har vært fint å få en forklaring på hvorfor ting som burde være lett for ham å gjøre, har kjentes så vanskelig.
– Nå går jeg på medisiner, og det er blitt lettere å få startet på oppgaver, og fullføre de. Jeg kjenner meg selv bedre, og har fått en bekreftelse da jeg lenge har gått og lurt på om jeg har ADHD.

– Hva tenker du om den pågående debatten om overdiagnostisering av ADHD?
– Jeg tror det tidligere har vært en underdiagnostisering, og nå som vi har mer kunnskap så vil flere utredes. Jeg skjønner bekymringen om å gi medisiner til fem år gamle barn, men jeg vil ikke at denne bekymringen skal komme i veien for at folk skal få riktig diagnose og hjelp.
Hva synes psykiaterne om denne debatten?
Henriette Sandven er barne- og ungdomspsykiater og overlege på BUP, og er blant dem som mener at vi nå driver med overdiagnostisering.
– Hva er faren ved overdiagnostisering?
– Vi ikke får hjulpet de som trenger oss mest. Altså vil overdiagnostisering også føre til underdiagnostisering, paradoksalt nok.
– Det vi ser nå er at mange såkalte "gråsone-tilfeller" kommer til oss fordi de vil utredes for ADHD. Den gruppen som nå får flest diagnoser er kvinner mellom 16-30 år.
Kriteriene for diagnose er endret
– Kriteriene for å få diagnosen ADHD er myknet veldig opp de siste tiårene, og hvordan vi fortolker kriteriene har også endret seg, sier Sandven.
Hun forklarer videre at hun for eksempel kan velge å se bort fra kriteriet som heter at symptomene skal være synlige på to arenaer dersom pasienten har maskert symptomer på skolen og er sliten når hen kommer hjem. – Men hvem er ikke sliten etter en lang dag på skolen?
Ifølge Sandven er uro noe mange av oss føler på, og så skal psykiaterene stille diagnosen utifra om disse trekkene på uro er innafor eller utafor normalen, basert på det folk forteller dem.
– Slik som vi lever nå, med mye skjermtid og lite søvn, går det utover oppmerksomhetsfunksjonen til oss alle.
Hun tenker at det å ha en ADHD-diagnose er blitt attraktivt. Diagnosen gir en forklaring på hvorfor man ikke alltid får til alt, noe hun kan skjønne er betryggende i dagens samfunn.
Lars Lien er spesialist i psykiatri og leder av Norsk psykiatrisk forening. Han mener at vi ikke driver med overdiagnostisering.
– Jeg synes overdiagnostisering er feil ord å bruke, fordi det impliserer at noen får feil diagnose, og det tror jeg ikke skjer.
Videre forteller han at han ikke synes tankegangen med at "vi har for mange med ADHD" hverken er god eller sunn.
– Det er samfunnet vi lever i som fremprovoserer symptomer.
Lien og Sandven er uenige om ADHD er medfødt eller ikke, men de er begge enige om at måten samfunnet er organisert på og kravene det stiller til oss, er årsaken til at flere blir diagnostisert.