Finner fellesskap i klatreveggen
Hver torsdag samles klatrere i Ørsta for å utfordre både kroppen og hodet. Etter en roligere periode har DNTs torsdagsklatring fått nytt liv denne høsten. For flere handler kveldene om mer enn å komme seg til toppen av veggen.
– Jeg var skikkelig stressa da jeg kom i dag. Men når man klatrer, glemmer man alt annet fordi man må konsentrere seg så mye, sier Kristine.
Hun er aktivitetsleder for DNTs torsdagsklatring i Ørsta. Rundt henne er klatrere på vei både opp og ned veggene, mens andre står på bakken og sikrer.
Noen av dem kommer nesten hver torsdag. Andre er her for første gang.
– Du møter folk du kjenner, folk smiler og man prater litt om løst og fast. Da er alt annet glemt. Alt stresset blir borte, sier hun.
Kom sterkere tilbake i høst
Torsdagsklatringen startet for rundt to år siden etter at flere DNT-medlemmer etterspurte klatring som aktivitet. I starten var tilbudet rettet mot unge voksne, men etter hvert ønsket også eldre og mer erfarne DNT-medlemmer å delta.
Nå er klatringen åpen for alle, uavhengig av tidligere erfaring.
Etter en roligere periode har aktiviteten fått en ny start denne høsten.
– Det er en fast kjerne av oss som er mest engasjerte og kommer nesten hver gang. Men i dag har det kommet veldig mange flere enn det, så det er veldig gøy, sier Kristine.
Hun tror stedet de bor på har mye å si for interessen.
– Vi er jo midt i Sunnmørsalpene, så det er mange som klatrer ute og mye kultur for klatring her. Men så regner det jo også mye, så da er det fint å kunne komme inn hit.
Når været tillater det, flyttes torsdagsklatringen også ut til klatrefelt i området.
– Et veldig inkluderende miljø
Blant dem som ofte finner veien til klatreveggen, er friluftslivsstudent Kristiane. Hun begynte å klatre på folkehøgskole i Lofoten i 2022, og bruker i dag inneklatringen som trening til klatring ute.
Men treningen er ikke den eneste grunnen til at hun møter opp.
– Det er veldig mange andre som kommer hit, så det er et stort fellesskap i klatremiljøet. Man møter nye folk og får klatre med mange forskjellige mennesker.
Det hun trekker fram som det beste med miljøet, er at det er lett å komme inn i.
– Det er et veldig stort og inkluderende miljø. Og så opplever man jo ekstremt mye mestring.
Selv med flere års erfaring kan det fortsatt være skummelt å bevege seg oppover veggen.
– Det varierer veldig fra dag til dag. Det vanskeligste er definitivt det psykiske og mentale. Man må hele tiden jobbe med hodet når man er i veggen.
Innendørs opplever hun omgivelsene som tryggere, og dermed blir det også mulig å utfordre seg selv litt mer.
Vet hvordan det er å mangle noen å klatre med
For aktivitetsleder Kristine er det sosiale rundt klatringen en viktig grunn til at hun bruker fritiden sin på tilbudet.
Hun er ansatt i DNT, men deltar på torsdagsklatringen som frivillig. Selv har hun klatret av og på i nærmere 15 år.
– Jeg føler at jeg ofrer veldig lite, men at det gir veldig mye. Det er kjekt å kunne bidra til lokalmiljøet.
Hun husker selv hvordan det var å ville klatre uten å ha noen å gjøre det sammen med.
– Da jeg begynte å klatre, hadde jeg ingen å klatre med der jeg bodde. Jeg vet at det kan bety masse. Hvis du har veldig lyst til å drive med klatring eller friluftsliv, men ikke har noen å gjøre det med, kan det stoppe helt opp.
Det er nettopp denne terskelen hun håper torsdagsklatringen kan gjøre mindre.
