MIMRER TILBAKE: Natalia Shabalina og Bjørnar Folkestad mimrer tilbake til flere turer de har hatt sammen.
MIMRER TILBAKE: Natalia Shabalina og Bjørnar Folkestad mimrer tilbake til flere turer de har hatt sammen.

Hjelper en venn i nød

Natalia Shabalina (55) er en Ukrainsk flyktning. Hun kom til Norge etter fem dagers reise fra Kyiv.

Publisert Sist oppdatert

VOLDA: Natalia viser oss en film på mobilen, som borgemesteren i Kyiv har lagt ut. Han står foran en bygning som er i utbombet og forlatt. Så forteller Natalia oss at i blokken bak bodde hun. Hun blir tydelig opprørt og legger fra seg telefonen.

USIKKER FREMTID: Den lange reisen fra hjemlandet har preget Natalia
USIKKER FREMTID: Den lange reisen fra hjemlandet har preget Natalia

– Det var mye kontroller i gatene og militære portforbud. Vi måtte være inne fra klokka åtte om kvelden, og kunne gå ut igjen klokka syv om morgenen, forteller Natalia.

Flukten fra krigen

Ved spørsmål om når reisen ut av landet startet for henne er hun noe usikker, dagene gikk litt i ett. Etter å ha sett på kalenderen, tror hun de dro 5. mars. Reisen fra Kyiv til Polen ble lang. Reisen startet med tog, hvor de fleste måtte stå store deler av turen. Sitteplassene var forbeholdt eldre og barn, noen måtte stå hele veien, inkludert Natalia.

– Jeg sov to dager i Krakow hos noen venners venner. Noen prøvde å finne et sted å bo der, mens andre dro videre.

Etter en femdagers reise kom hun for to uker siden til Folkestad i Volda, og det var ikke tilfeldig.

Langvarig vennskap

UT PÅ TUR: Her er Natalia på Stryn sommerskisenter.
UT PÅ TUR: Her er Natalia på Stryn sommerskisenter.

Bjørnar Folkestad (70) dro i 1993 til Kyiv. Han var frivillig i et hjelpesenter som skulle bidra med forsyninger til en skole med vanskeligstilte barn. På denne skolen jobbet Natalia.

– Vi har holdt kontakt, Natalia har vært på besøk her fem ganger siden. Hun har også vært på besøk med hele familien sin, forteller Bjørnar.

Han var rask med å kontakte henne da krigen brøt ut og da hun startet sin flukt var det ingen tvil om hvor hun skulle dra.

– Med en gang hun reiste mot Polen, sa jeg «da skal du komme hit». Det var uaktuelt å la henne bo noe annet sted.

Bjørnar drar frem fotoalbumet og viser oss bilder fra turene de har hatt sammen. Bilder fra Geiranger, Briksdalsbreen og noen fra Kyiv. For ikke bare har Natalia vært flere ganger i Norge, Bjørnar har også vært flere ganger i Ukraina.

Vi får se bilder av Natalia og Bjørnar, samt deres venner og familie som også vært med på turene.

NORGE RUNDT: Bjørnar og Natalia har mange fine minner sammen etter nesten tyve års vennskap.
NORGE RUNDT: Bjørnar og Natalia har mange fine minner sammen etter nesten tyve års vennskap.

Stor usikkerhet

STOR USIKKERHET: Her beskriver Natalia hvordan det var i landet før hun startet sin flukt.
STOR USIKKERHET: Her beskriver Natalia hvordan det var i landet før hun startet sin flukt.

Tidligere har Natalia vært i Norge som turist. Nå er hun her som krigsflyktning.

– Jeg har det fint her i Norge, men sønnen min er fortsatt i Ukraina sammen med sin kjæreste og mitt barnebarn, forteller Natalia.

Hun får tårer i øynene og klarer ikke prate mer om de. Men hun får frem at de for tiden er trygge. De befinner seg nå i en by med daglige vakter, uten våpen, som sikrer området. Reglene i Ukraina er at menn mellom 18-60 år ikke får lov til å dra, fordi de må være med å forsvare landet.

– Hvis de kunne ha dratt, eller om kvinnene i familien til Natalia bestemmer seg for å komme, er dørene åpne, sier Bjørnar.

Natalia beskriver stemningen i Kyiv som spent da hun reiste. På det tidspunktet var det ingen tanks i gatene, kun skyting.

– Når sirenene går av, må du finne et tilfluktsrom. Du vet aldri når de går av, men når de kommer må du bare gå. Det er stor usikkerhet, sier Natalia.

Savner elevene sine

Natalia jobber fortsatt som lærer på samme skole som da hun møtte Bjørnar. Nå underviser hun over internett fra Folkestad.

SPRÅKHJELP: Her er tastaturet til Natalia etter hun fikk hjelp til å oversette.
SPRÅKHJELP: Her er tastaturet til Natalia etter hun fikk hjelp til å oversette.

– De barna som har tilgang på data og mobil sitter hjemme og følger med og kan snakke med meg. Hvis sirenene starter, ber jeg barna stenge dataen og gå til et tilfluktsrom.

For noen dager siden fikk Natalia og Bjørnar besøk av en lokal venn som kan litt russisk. Han hjalp til med å markere tastaturet slik at det nå har begge bokstavtypene. Dette gjør det lettere for Natalia å fortsette undervisningen.

– Jeg elsker skolen min, det er en bra skole. Halvparten av barna har ingen familie, mens den andre halvparten har kanskje besteforeldre, men ingen foreldre.

Hun forteller at flere av barna har ettervirkninger av radioaktiv stråling etter Tsjernobyl-ulykken. Noen sliter med psykiske lidelser og autisme. På grunn av dette har de veldig små klasser, men det er ingen tvil om at Natalia savner hver og en av elevene sine.

– På grunn av krigen har de som ikke har foreldre blitt sendt til Tyskland. De som har familie drar dit familien drar, sier hun.

Hun prater med kollegaene hver eneste dag, hvor de oppdaterer hverandre og planlegger tiden fremover.

– Du får liksom krigen helt inn i huset

For Bjørnar er det tøft å høre Natalies historie.

VANSKELIG TID: Bjørnar synes det er viktig at vi hjelper menneskene som er på flukt.
VANSKELIG TID: Bjørnar synes det er viktig at vi hjelper menneskene som er på flukt.

– Jeg kjenner veldig mye på det. Jeg kjenner flere i Kyiv, og jeg vet hvordan de har det, forteller Bjørnar.

Det blir stille i rommet. Bjørnar blir tydelig opprørt og tar til tårene.

– Du får liksom krigen helt inn i huset når du får en person som har opplevd det inn i huset.

Han beklager seg og trenger en pause. Natalia synes også dette er vanskelig, og sier at når Bjørnar gråter, da gråter hun. Gater han tidligere har gått gatelangs er plutselig blitt bombet. Pulverisert.

Han forteller videre at de følger med på nyhetene hver dag, men at de prøver å ikke prate altfor mye om det. Natalia har kontakt med venner, familie og kollegaer hver dag.

– I det ene øyeblikket går det fint med meg, i det andre kanskje ikke. Flere kollegaer har ikke et sted å bo, sier hun bekymret.

DAG FOR DAG: Med nesten tyve års vennskap i bunn er det viktig å støtte hverandre i tunge tider.
DAG FOR DAG: Med nesten tyve års vennskap i bunn er det viktig å støtte hverandre i tunge tider.

Lengter tilbake

Bjørnar møtte Natalia på Gardemoen i Oslo, 10. mars, før de sammen tok fly opp til Ørsta. Siden den gang har de tatt dag for dag. Hva enn hun trenger, vil han hjelpe henne med.

– Da jeg dro hjemmefra hadde jeg kun en bag. Kun sokker, bukse, t-skjorte og en jakke. Det var mye mennesker og lite plass til bagasje, forteller Natalia.

Søsteren til Bjørnar tok henne med på kjøpesenteret og fikk kjøpt inn litt klær. Men når man flykter fra eget land grunnet en krig, har prioriteringene blitt litt annerledes.

– Så lenge jeg lever. Så lenge familien min lever. Så lenge mine venner lever, så er jeg glad, sier hun med et smil.

Hun har blitt godt tatt imot og har flere kjenninger i området som har tatt vare på de begge. Natalia tenker likevel at hun vil tilbake til hjemlandet. Tilbake til sine røtter.

– Jeg vil det skal være over. Slutt. Jeg vil hjem, men når? Det vet jeg ikke.