Født i Fengsel - Overvåket i Oslo

Den politiske situasjonen i Iran er krevende og preget av store diskusjoner om landets fremtid. Mange iranere ønsker politiske reformer, mer frihet og et mindre religiøst styresett, mens noen fortsatt støtter landets islamske regime og dets ledelse. Etter flere år med protester har motsetningene blitt enda tydeligere. Konflikten merkes ikke bare i Iran, men også blant iranere som bor i utlandet – også i Norge. 

Flere av kildene i denne saken ønsker å være anonyme. De frykter at kritikk av myndighetene kan få konsekvenser for dem selv eller for familiemedlemmer som fortsatt bor i Iran.

Lever med frykt også i Norge

"Navid", som vi har valgt å kalle han, fra Møre og Romsdal lever et liv preget av en dyp splittelse mellom tryggheten i Norge og den konstante frykten for regimets lange arm. Han beskriver et iransk samfunn, både i hjemlandet og i eksil, som fundamentalt delt.

–Du er enten med regimet eller mot det.

Til tross for at han er i Norge, føler han seg tvunget til å utøve selvsensur og kreve anonymitet, da han frykter at regime-sympatisører i lokalmiljøet kan rapportere ham til iranske myndigheter. En slik rapportering kan få fatale konsekvenser for ham når han reiser tilbake Iran, noe han beskriver som en reell risiko for fengsling. 

–Konsekvensen vil være arrestasjon... definitivt, ja.

Selv om Navid er overbevist om at regimet vil falle, frykter han at veien dit vil kreve en enorm pris i form av en fullskala borgerkrig mellom det sekulære flertallet og den ideologisk drevne minoriteten som i dag kontrollerer våpnene. 

Mottar trusler daglig

For Homan Mousavi, daglig leder for Norsk Iransk Råd, er åpenhet et våpen. Han nekter å skjule seg, selv om han mottar daglige trusler i Oslo.

–Folk tar bilde av meg når jeg er ute på gata og sender det til meg med teksten: Vi vet hvor du bor, forteller han.

Han har sikret hjemmet sitt med kameraer, men lar ikke frykten styre livet sitt. Mousavi bruker historien sin som et politisk vitnesbyrd og en inspirasjon. Erfaringene hans minner folk om hvorfor kampen for rettigheter og demokrati er nødvendig.

–Jeg ble født i fengsel i Iran, og foreldrene mine ble henrettet. Arrene etter de 74 piskeslagene jeg fikk ved løslatelse i 2012, er ikke bare smerte; de er bevis på regimets sanne ansikt, sier han.

Men Mousavi ser fremover, ikke tilbake. Han omtaler sitt eksil som en midlertidig fase i en større kamp:

–Jeg er bare på pause. Målet mitt er ikke trygghet i Norge, men å kunne returnere for å bidra til et sekulært demokrati og bryte sirkelen av vold og henrettelser.

Han viser også til en konkret plan for overgangen til et nytt Iran etter et eventuelt regimeskifte. Eksilkronprins Reza Pahlavi står bak Iran Prosperity Project, et veikart for de første månedene etter at regimet eventuelt faller, med mål om å sikre stabilitet, økonomisk gjenoppbygging og et demokratisk system i landet.

Kontroll som når inn i hverdagen

“Fatemeh”, som vi har valgt å kalle henne, har vært i Norge i sju år. “Neda”, som ankom for bare noen måneder siden, representerer en annen erfaring med det iranske regimet. Likevel deler de den samme frykten for dets lange rekkevidde. 

Spenningene fra Iran merkes tydelig i Norge gjennom en konstant psykisk belastning og frykt for overvåking. Kvinnene beskriver hvordan regimet aktivt truer iranere i utlandet med å konfiskere eiendommene deres i hjemlandet dersom de deltar i politisk aktivitet mot myndighetene. 

"Neda" bærer på de ferskeste sårene fra regimets behov for total kontroll. Som lærer i Iran opplevde hun at myndighetene dikterte alt; hun ble irettesatt for å bruke hvite sko fordi man mente det ville distrahere de mannlige elevene fra undervisningen. Hun mistet til slutt jobben sin utelukkende fordi hun hadde et bilde uten hijab som profilbilde på WhatsApp. 

–De ville ikke fornye kontrakten min fordi jeg hadde et bilde uten hijab på WhatsApp-profilen min... De ønsker å manipulere alt i livet ditt – maten din, privatlivet ditt, alt.

De største taperene er alltid vanlige folk

"Mehdi", som vi har valgt å kalle ham, fra Iran og bosatt i Møre og Romsdal, uttrykker en dyp skepsis til vestlig og utenlandsk intervensjon i Midtøsten. Han trekker frem land som Irak, Afghanistan og Libya som eksempler, og stiller spørsmål ved om disse inngrepene faktisk har ført til mer frihet eller bedre liv for befolkningen. 

Han uttrykker stor bekymring for sikkerheten og helsen til familie og venner i Iran. Han mener at det er de sivile som alltid er de største taperne i krig.

"Mehdi" mener at sivile mangler kontroll over krigens gang, og at beslutningene i stedet tas av en elite med store økonomiske interesser.

–Kriger avgjøres av makt – av folk med makt, politikere og de med store penger. Faktisk er det ofte økonomiske interesser som bestemmer når en krig starter, hvordan den føres, og hvilken retning den tar.

Flere av kildene i denne saken sier at de fortsatt må veie hvert ord de sier offentlig. Frykten er ikke bare for dem selv – men også for familie og venner som fortsatt befinner seg i Iran.