Mannen som aldri slapp taket i selfangsten

HERØY: På Grønlandshavnen i Tjørvåg står Arnfinn John Klungsør Karlsen og ser utover havet.

– Er mitt liv noe å skrive om, da? spør han når vi setter oss ned på kaféen hos Polargodt.

Arnfinn har bodd i Tjørvåg hele livet. Havet har vært hans lidenskap, og har ført ham til ulike deler av verden.

Han har brukt store deler av livet på å jakte på sel.

– Sel er favorittdyret mitt, utenom hunden min, sier Arnfinn.

Arnfinn var bare 17 år da han dro på sin første selfangsttur.

– Etter det første året bannet jeg på at jeg aldri skulle være med igjen. Men så fikk jeg en telefon året etter om enda en tur. Da var det gjort. Siden da har det ikke handlet om noe annet.

Hva er det med selfangsten?

Det er en basill, dette her. Det å like arktiske forhold og naturkrefter, og båter, ikke minst. Når du først blitt bitt av basillen, så får du den aldri ut av blodet.»

Selfangstperioden varer i rundt fem uker. Tidligere var det to perioder i året, men nå er det bare én.

Det er ikke bare Arnfinn som fikk denne basillen.

Flere generasjoner i familien har vært selfangere. Faren jobbet på frakteskute og har vært med på flere selfangstturer. Bestefaren, oldefaren, og sønnen har også vært selfangere.

Så moren visste hva slags liv sønnen gikk inn i.

– Jeg kan love deg at moren min var bekymret for meg. Hun visste jo meget godt hva som hadde foregått 25 år før jeg reiste på den første turen. Hun sto på kaia og gråt hvert eneste år når jeg skulle ut på havet.

For selfangst kunne være farlig.

I 1952 forsvant fem norske selfangstskuter i en kraftig påskeorkan i Vestisen. En av dem var skuta «Pels» fra Tjørvåg.

– De kom aldri hjem.

– De utrolige

Selfangsten førte Arnfinn langt hjemmefra.

Han har vært mye på Grønland, blant annet i Upernavik, i forbindelse med byggingen av et anlegg for behandling av selskinn i 2006. Han har også vært på østkysten, i Tasiilaq, ettersom Tjørvåg og Tasiilaq er vennskapsbygder.

Det Arnfinn husker spesielt godt, er samarbeidet med inuittene.

– Det var utrolig lærerikt.

Arnfinn lærte bort noe av sin egen kunnskap om flåing av sel til grønlandske inuitter. Samtidig lærte han mye selv. Han husker spesielt hvordan fangstfolkene kunne oppdage selene mellom isen.

– Jeg så jo ikke selen mellom de små knollene. Det var helt umulig. Men inuittene ser dyrene på en helt spesiell måte. Jeg trodde det var kødd, og skjøt på noen isknolter. Nei faen, der lå det en sel, vet du.

Han ler.

– Grønlenderne er helt utrolige.

En skute fra Gambia

Selfangsten førte ikke bare Arnfinn til polarområdene. Den førte ham også til Afrika.

I 1997 kjøpte Arnfinn en gammel skute i Gambia. Den hadde finsk historie og skulle bygges om til selfangst.

– Det har vært mye galskap. Men jeg er ikke alene om galskapen eller entusiasmen rundt selfangst, sier han.

Skuta fikk senere navnet «Polnes».

Hjemturen ble alt annet enn enkel.

– Det var et eventyr uten like.

Arnfinn forteller at de ble stoppet i Den Helder i Nederland på vei hjem. Da skuta omsider kom til Norge, ble han møtt av Kripos.

Ifølge Arnfinn var mannen han kjøpte båten av, tidligere narkobaron.

– Det var bare bagateller, sier Arnfinn med et lurt smil.

Da skuta kom hjem, ventet en ny overraskelse.

– Det var jo ei nedkjørt skute fra ende til annen. Det ble bare én sesong med selfangst. Så ble den spiker.

Fra sel til Polargodt

Det var nettopp på fangstskutene Arnfinn fikk ideen som senere skulle bli til Polargodt. Mellom turene på havet jobbet han med mekanisk virksomhet, før han etter hvert startet Polargodt.

Han husker godt hva som skjedde når en sel ble flådd.

– Du hiver på havet nesten alt, unntatt skinn og spekk.

Arnfinn ville utnytte mer av selen. I 1999 overtok han spekkemaskiner og utstyr fra et nedlagt mottak. I 2000 åpnet Polargodt i Tjørvåg. Den første båten "Polarfangst" skulle losses, og daværende fiskeriminister Otto Gregussen var på plass.

I dag arbeider Polargodt med produkter basert på marine ressurser, blant annet produkter av sel og hval og seloljen, polarolje.

Arnfinn forteller at seloljen senere fikk et stort kommersielt gjennombrudd etter omtale i magasinet Hjemmet.

– Da ble det helt Texas, og det solgte noe sinnssykt. Millionvis av kroner bare på noen måneder. Og da var selolje som kosttilskudd etablert, altså polarolje.

Til tross for et langt liv på selfangst sier Arnfinn at han forstår hvorfor noen reagerte på fangsten.

Han beskriver selene som fine dyr med store, våte øyne.Arnfinn forteller om en gang en kokk serverte andebryst.

– Jeg hadde ikke spist det for en million.

Hvorfor det?

– Jo, fordi jeg var forelska i Dolly Duck fra jeg var cirka tolv år, ler han.

Så enkelt kan det være, mener Arnfinn.

 Det er ikke verre enn det. Det er føleri. Jeg må respektere at det er noen som er imot det av sånne årsaker også.

Samtidig mener han at jakt av sel og hval er nødvendig.

Arnfinn mener menneskenes uttak av havet må sees i sammenheng med resten av økosystemet. Han viser til at fiskeriene i Norskehavet og Barentshavet i gjennomsnitt har tatt ut rundt 4,4 millioner tonn fisk i året, mens marine pattedyr har spist rundt 22 millioner tonn byttedyr.

– Både menneske og dyr har sin fulle rett til å ete seg mette. Samtidig må man drive en forvaltning av havet, sier han.

Arnfinn mener forskningen i for liten grad diskuterer om uttaket av sel og hval bør økes. Han mener også at forskere i større grad burde lytte til erfarne selfangere, som sitter på observasjoner fra havet.

– Det blir ofte pekt på klima eller mangel på forskning som en grunn til at det er lite fisk. De unngår å ta opp temaet om å øke uttaket av sel og hval. Det er en berøringsvegring rundt dette, mener Arnfinn.

Gamle hvalfangerene

– Jeg tror jeg bare har møtt to som hadde et dårlig forhold til dyr. Hvis jeg hadde sett noen være stygg mot et dyr, tror jeg at jeg omtrent hadde slått dem ned, sier Arnfinn.

På benken der vi sitter, peker han mot en skarp gjenstand.

– Se her på den. Det er hvalharpun.

Han forteller om hvordan hvalfangsten foregikk tidligere.

Før i tiden hadde man en spiss, bare en spiss. Så du skjøt et jævla spettet ned ryggen på en hval, helst i et bestemt område. Det var helt jævlig.

Han mener næringen måtte utvikle seg.

– Det var behov for selvkritikk. Men nå er det mange herrens år siden.

Senere ble det utviklet nye harpungranater som skulle gjøre avlivingen raskere.

De siste selfangerne?

I dag er Arnfinn bekymret for framtiden til næringen han har brukt store deler av livet på.

Er du bekymret for at næringen kan forsvinne med denne generasjonen?

- Absolutt.

For ham handler det først og fremst om økonomi.

– Det som ikke lønner seg, det blir ikke gjort heller. Nei, det lønner seg ikke per i dag, sukker Arnfinn.

Han peker også på at den statlige støtten til næringen har blitt redusert. Så vender han tilbake til havet og forholdene der oppe.

– Det er skumle forhold der oppe, og mange ting kan skje. Det viser historien.