Rebel Royals: mer kjærlighetshistorie enn kritisk dokumentar 

Rebel Royals er i typisk Netflix-dokumentarstil: høyt tempo, raske klipp og et enormt spenn av temaer. I løpet av 95 minuttene raser den gjennom barndom, kongehus, jantelov, rasisme, bryllup, pressen, åndelige seanser, skandale-overskrifter, medaljonger, selvmord, sorg, mote og stereotyper. 

Det anbefales å følge godt med slik at man får med seg det meste. Om man kikker ned på telefonen i to sekunder, kan handling ha hoppet fra bryllupsplanlegging, til «ryktene» om at Durek har hatt sex med noen av pasientene sine.

Pressen får gjennomgå

Allerede fra første scene er det Verret som setter tonen. Dette er i stor grad hans historie, selv om prinsessen heldigvis også får slippe til.

Dokumentaren start preges av en koselig historie om hvordan paret møttes i Los Angeles, men stemningen endrer seg raskt når de kommer til Norge. Her møter de skepsis og motstand, og skylden legges i stor grad på pressen og kongehuset. 

Gjennom dokumentaren fremstilles pressen som fienden, historiens antagonist, om du vil. Paret anklager både medier og kongehuset for å ha møtt Verret med kulde og mistro. 

Nettavisen og VG får slippe til for å gi et mer balansert bilde, men det kritiske bakteppet uteblir.

Holder seg på overflaten  

Dokumentaren skildrer sensasjon-overskrifter uten å dykke dypere ned i det som faktisk har skjedd, et mer helhetlig bilde savnes. Prinsessens bruk av tittel i kommersielle prosjekter, Verrets medaljonger mot Covid-19 og hans omstridte forretningsvirksomhet blir ikke problematisert. 

Det eneste han konfronteres med er de lekkede lydklippene der han innrømmer seksuelle handlinger med en pasient - men også dette blir raskt avfeid. 

Resultatet er at skandalene reduserer til små bi-setninger uten noe fokus på konsekvens. Hvordan skandalene har påvirket folkes tillit og syn på kongehuset, forblir ubesvart. 

Negativ skildring av kongeparet

Verret insisterer på at motsanden han møter i Norge først og fremst handler om rasisme, frykt for det som er fremmed og jantelov, noe som fremstår for enkelt - spesielt når man tenker på Verrets egne kontroverser. 

Det mest oppsiktsvekkende er hvordan filmen skildrer kongeparet i et negativt lys. Verret virker overrasket over hvordan kongeparet ikke var i ekstase da han for første gang møtte dem ikledd kimono og cowboyboots, på slottet. 

Det å tolke den reserverte mottakelse som et spørsmål om hudfarge, snarere enn skepsis til hvem han er, en sjaman med kontroversielle uttalelser, og forretningsmann i en omstridt bransje, virker som en skjev framstilling. 

Likevel er det også lyspunkter i dokumentaren. Filmen gir et nært og personlig innblikk i både prinsessens og Verrets liv, og om dem som par. Det deles åpent om mørke kapitler i deres liv, som Ari Behns tragiske bortgang, Verrets sykdomshistorie og hans erfaring med rasisme. På den andre siden, er det flere kapitler som forbigås i stillhet, som Verrets fortsatt anstrengte forhold med moren. 

Det som skjedde mellom laknene 

Filmens absolutte høydepunkt er bryllupet. Takket være at bilderettighetene ble kjøpt av Hello Magazine, er dette vårt første bilde av hva som foregikk bak de lukkede dørene, eller mellom laknene de gjemte seg i, om man kan si det på den måten. 

Som portrett av paret fungerer «Rebel Royals» godt, man sitter igjen med et tydelig inntrykk av et forhold preget av samhold og kjærlighet, på tross av motgang. Som politisk eller samfunnsmessig analyse stiller den derimot svakere. Dokumentaren mangler kritiske spørsmål, og fremstår mer som en ensidig fortelling, enn en balansert dokumentar. 

Dokumentaren er dermed en underholdende, men ujevn filmopplevelse. Den gir publikum utenfor Norge et første møte med paret, men for norske seere blir den mer en påminnelse om hvor mye som ikke blir sagt.

Er dokumentaren Rebel Royals siste spiker i kista hos kongehuset? Neppe, men den bidrar nok ikke til å styrke monarkiets posisjon i Norge heller.