Taredrømmen som møtte motstand - og tåler det

SUNNMØRE: Interessen for tare har voldingen Hermann Peter Schips (28) hatt med seg fra barndommen av. Under oppveksten hørte han flere historier om tare fra hans grandonkel, Nils Fjørtoft, som drev med taretråling utenfor Fjørtofta fra rundt 1975 til 2005.

– Jeg vokste opp med å vite at tare var big business. På den tiden skjønte jeg ikke helt hvordan og hvorfor, og jeg visste ikke helt om det på en måte var mitt kall her i verden, forteller Schips.

I 2022 flyttet Schips til Bodø etter at han og medgründeren kjøpte en tarefabrikk. Sammen startet de selskapet Kelpinor, som skulle produsere mat av tang og tare.

Noe av grunnen til at Schips startet sitt tareeventyret, var inspirert av andre aktører som hadde satset på denne næringen på Sunnmøre.

– Tango Seaweed var knallflinke på dette, og så var det Nordi Ocean, som også var gode på det på Sunnmøre. Vi tenkte at det var rom for flere, forteller han.

Både Tango Seaweed og Nordi Ocean har senere gått konkurs. Også for Kelpinor skulle det vise seg å være krevende å få den opprinnelige forretningsideen om matproduksjon fra tang og tare til å fungere.

Tango Seaweed

I Herøy møter vi Annelise Chapman som var med på å starte Tango Seaweed. Da selskapet starter i 2016 var det blant de første som forsøkte å bygge opp en norsk tareindustri basert på dyrking av tare i sjøanlegg. I dag er Chapman marinbiolog, og jobber med forskning på Runde Miljøsenter.

Da Tango Seaweed startet, var kunnskapen om hvordan man skulle drive et tareanlegg begrenset. Selskapet måtte selv finne ut hvordan taren skulle høstes, tørkes og foredles, og hvordan råstoffet kunne bli til produkter folk ville kjøpe.

Etter hvert fikk Tango Seaweed et eget anlegg på land i Haugsbygda i Sande kommune. Der kunne selskapet videreutvikle tørkeprosessen og foredle råstoffet.

Tango Seaweed satset på å selge tørket tare til matprodusenter, blant annet i Tyskland og Sveits. Selskapet utviklet også egne produkter. Målet var å gjøre råstoffet mindre fremmed og vise forbrukerne hvordan det kunne brukes i matlaging.

Tang er ikke laks

I 2023 gikk Tango Seaweed konkurs. Chapman forklarer at grunnen er sammensatt, bl.a. en umoden verdikjede og et marked som måtte bygges fra bunnen av.

Flere aktører i tareindustrien prøvde å etterligne en modell fra oppdrettsnæringen, med storskalaproduksjon, standardiserte råvarer og mekanisering for å redusere produksjonskostnadene.

–  Store matprodusenter ønsker gjerne at råvarer, som tare brukt som smakstilsetning eller erstatning for salt, skal være mest mulig like fra år til år og fra sted til sted, sier Chapman.

En slik standarisering var ikke veien hun selv ønsket å gå.

– Se for en vingård, der man produserer mat og legger vekt på variasjon i smak og utvikling som speiler både plassen det blir dyrket på, og endringene fra år til år. At du utvikler det mangfoldet, og det har en verdi i stedet for å være en ulempe, sier hun.

Chapman mener likevel at Tango Seaweed kan ha vært for tidlig ute med denne tilnærmingen. Selv om selskapet ikke overlevde, mener hun at arbeidet ikke var forgjeves.

– Jeg liker å se på oss som pionerer. Hvis du tenker på et naturlandskap etter et vulkanutbrudd, er pionerplantene de første som vokser fram og bereder grunnen for at et helt økosystem kan utvikle seg.

Biostimulanter

For Hermann Schips ble det etter hvert nødvendig å tenke nytt. I 2023 gikk Kelpinor vekk fra tare som menneskeføde, til ett nytt bruksområde innen landbruk.

Taren inneholder såkalte biostimulanter, som kan bidra til å fremme landbruksplantener sin vekst og utvikling. På denne måten kan man utnytte egenskaper i taren som kan hjelpe plantene med å vokse og tåle belastninger, for eksempel tørke.

Ifølge Schips er ikke selve produktideen langt ifra ny. Gamle mennesker kan nok huske at tang og tare kunne brukes i potetåkeren, og det kan man fremdeles.

Bak satsingen ligger også erfaringer fra Schips' egen oppvekst.

Han er halvt tysk og tilbrakte sommerferiene i Sør-Tyskland, der faren kommer fra. Schips husker godt at tørke var et problem på gårdene i området.

– Jeg husker at jeg en gang spurte pappa hvorfor det sto vannkraner ute på jordene. Han svarte at det sannsynligvis ikke kom til å regne med det første. Da skjønte jeg at tørke kom til å bli et stadig større problem, og der har han fått helt rett.

Veien videre?

I februar 2026 kunne Kelpinor opplyse at selskapet hadde gjennomført sin første eksport av en biostimulant basert på dyrket tare til Tyskland.

Schips mener det er avgjørende å finne kunder og tilpasse seg dersom næringen skal en dag kunne bli lønnsom.

– Vi har fått god hjelp fra Innovasjon Norge og forskjellige tilskudd. Men som med alt annet er en til sjuende og sist nødt til å sikre seg kunder. Klarer en ikke det, er det ikke liv laga. Da må man tenke nytt, sier Schips.

Selv om Kelpinor har skrinlagt den opprinnelige satsingen på matprodukter, mener Schips at det fortsatt finnes muligheter for tang og tare som mat.

– En tenker jo gjerne veldig norsk og tror at vi må selge et produkt i Norge for at det skal være verdt noe. Men ser en utenfor landegrensene, finnes det allerede et godt etablert marked for tang og tare som mat. Dette markedet er bare ikke for oss i Kelpinor, vi har og skal ha stålfokus på biostimulanter, sier Schips.