Budbringeren

— Noen begynner å gråte, noen blir helt slitte, noen blir veldig rasjonelle, praktiske og går løs på oppgaver, sier Margit.

Vakttelefonen ringer.

— Åh, nei det er dèt telefonnummeret som ringer. Det synker i magen, jeg må puste, sette meg ned, men så må jeg reagere.

Margit setter seg i bilen.

— Det er litt spenning knyttet til situasjonen og kroppen fylles av adrenalin - rekker jeg det, finner jeg frem? 

Så kjører hun inn oppkjørselen.

— Jeg prøver å puste og samle meg litt i bilen før jeg går inn. For jeg vet at det som skal skje den neste tiden kommer til å kreve hjertevarme, klart hode og alt av min oppmerksomhet.

Hun banker på døren og skal gi en vond beskjed til pårørende.

— Adrenalinet pumper i kroppen, men jeg prøver å være rolig. 

Det første steget er å komme inn døra. 

— Mange som ser at presten står der med snipp, smeller igjen døra. De skjønner at det er alvorlig.

Margit spør om navnet for å sjekke at hun har kommet til rett vedkommende. 

— Jeg har en trist beskjed, kan jeg få lov til å komme inn?

Så kommer hun inn, de setter seg ned før hun begynner å fortelle hva som har skjedd.

De pårørende skjønner at noe alvorlig har skjedd når hun kommer på døra på den måten.

— Det første dem spør om; hvem er det....? er det....?

Vondt, men meningsfylt

Margit Lovise Holte er sogneprest i Ulstein Kyrkje. Når hun har døgnvakt er det hennes oppgave å bistå politiet med å fortelle til pårørende at en av deres nærmeste har gått bort.

— Det er helt forferdelig å være den personen som sier den nyheten og se hvor fortvilet de blir. Det er veldig vondt rett og slett. 

Samtidig forteller Holte at det også oppleves meningsfullt. Selv om hun ikke tror noen prester gjør dette med noen form for rutine. Hun tror alle blir sterkt påvirket både før, under og etter man har gjort dette.

— Det er ofte en kamp om tiden, så de pårørende ikke skal få beskjeden av noen andre.

I dagens samfunn er mobilen alltid med. Mange som kommer til et ulykkes sted, filmer ofte. 

— Folk må ikke spre et dødsbudskap i sosiale medier, det er helt uforsvarlig og potensielt farlig, sier Margit.

For prestene må sørge for at de pårørende er mest mulig trygge når dem får beskjeden, for reaksjonene til folk kan være veldig ulik.

Viktig med rutiner

Sjokk ser veldig ulikt ut.

— Da gjelder det å ha kontakt med vedkommende, være i nuet og ikke forsvinne i sitt eget hode. Jeg må være åpen for at alt kan skje.

Forskning viser at mennesker som opplever et slikt traume trenger tydelig informasjon, trygghet, og tilstedeværelse fra andre. 

— Jeg gjentar de to-tre setningene jeg har fått av politiet med informasjon. Når man får en slik beskjed, stopper tiden og rutinene opp. Derfor passer jeg på at de spiser, drikker og får dekt de primære behovene.

Margit forteller at i løpet av de første seks timene skal man prøve å gjøre vanlige aktiviteter. 

— Vi vasker opp mye, bretter klær, smører brødskiver og spiller Hay Day. De spør ofte om jeg vil ha kaffe? - Ja sier jeg, men jeg vil jo egentlig ikke ha kaffe, ler Margit.

Krise kunnskapen sier at det er viktig å gjøre mest mulig, ikke sove men å gjøre de vanlige ting frem til det har gått seks timer. 

— Det høres kanskje litt corny ut, men det gir en trygghet å forankre seg i de helt vanlige tingene.

Bunnløs fortvilelse

Margit forteller om en situasjon hun husker godt, da må hun tilbake til sin første tid som prest.

— Jeg var rundt 30 år og fikk en telefon om at jeg måtte bistå i en varsling fordi det var en ulykke med flere døde fra samme familie. 

Hun dro med en kollega for å fortelle om en relativt ung jente som var død sammen med andre familiemedlemmer i en ulykke. 

— Jeg var uggen og lurte på om jeg drømte da jeg fikk telefonen.

Klokka var 01:00, det var høst, kaldt og mørkt da Margit satt seg i bilen. 

— Vi kom inn i huset, å se den fortvilelsen på dem som har mistet barnet sitt rev opp hjertet mitt.

Margit forteller om en inderlig medfølelse.

— Jeg husker at jeg følte på en ordløshet, en avmaktsfølelse.

Hun forteller at hun ikke klarte å si noe som kunne hjelpe, men hun har lært at man heller ikke trenger å si så mye.

— Da jeg var ferdig med denne saken var jeg ikke i stand til å sove etterpå. Jeg kom hjem i 04-tiden, jeg var kvalm, gråt, gråt og gråt for meg selv, for familien, for jenta. Livet er så skjørt, det kan gå fra liv til død på få sekunder, og hvor tilfeldig det er. 

Den natten var det umulig for Margit å få sove, hun ventet bare på at det skulle bli morgen.

— Ting som er nært gjør ekstra inntrykk, det vil sitte i meg for alltid, sier hun.

Sett mye

— Jeg husker godt første gang noen begynte å kaste tallerkener. Wow, tenkte jeg - da forstår man virkelig at folk i sjokk reagerer veldig ulikt. 

Nå har hun gjort dette i mange år, og forteller at kompetansen gjør henne trygg i møte med situasjonene. 

— Men hver gang vakttelefonen ringer stiger pulsen, jeg mobiliserer, blir fokusert og klar i hodet.

Dagen etter har hun en emosjonell forsinkelse, hun får behov for å være litt for seg selv, gå en tur i skogen, gråte og prosessere følelsene hun eventuelt har hatt i forhold til det som har skjedd.

Som ung var det vanskeligere å forstå, hun tenkte - hæ? kan dette skje? 

— Jeg hadde en "alt går bra"-holdning, men i denne jobben har jeg skjønt at livet er skjørt.