En liten tur kan bety mye

En kopp kaffe, en spasertur eller bare noen å snakke med. På Volda omsorgssenter kan små  møter bryte opp hverdagen for beboerne. Men behovet for frivillige er større enn antallet som  melder seg, og mange står på venteliste. 

– Det skal så lite til. 

Det sier frivilligkoordinator Manuela Erlbeck, Det er noe hun og kollegaen Janne Arntsen stadig prøver å formidle. De påpeker at en frivillig ikke nødvendigvis trenger å komme med et stort aktivitetsopplegg eller spesielle ferdigheter. 

– Du må ikke bli kunstner for å være frivillig. Det er ofte nok å sitte i lag med en kopp kaffe og ta en liten tur, sier Erlbeck.  

Likevel er behovet stort. 

I dag har omsorgssenteret rundt 40–50 frivillige knyttet til ulike aktiviteter. Noen er besøks eller aktivitetsvenner for enkeltpersoner. Andre er med i grupper, på kaffestunder og på andre  arrangementer. Forespørslene kommer fra avdelingene eller fra pårørende. Mange pårørende  bor langt unna og har ikke mulighet til å følge opp, og mange er slitne. 

– Så det er mange som står på ventelisten. Vi greier ikke å rekruttere mange nok. Og spesielt  én-til-én, sier Erlbeck. 

Fra omsorgsleder til frivillig 

En av dem som allerede har tatt på seg rollen, er Solfrid Teigen. 

Hun kjenner omsorgssenteret godt fra før. Etter at hun flyttet til Volda i 1984, har hun jobbet  med eldre, og da hun gikk av som pensjonist hadde hun 44 år innen helse å se tilbake på. 

Likevel var hun ikke helt klar for å legget livet med helse og omsorg bak seg – hun ble frivillig omtrent samtidig som da hun gikk av med pensjon for seks år siden. 

– Jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe for noen andre enn den nærmeste familien, forteller hun. 

Tanken hadde hun hatt lenge. Allerede mot slutten av yrkeskarrieren bestemte hun seg for at  hun ville stille opp for enkeltpersoner, og at det skulle være hennes bidrag. 

Hun følte ikke at hun hadde kapasitet til veldig mye. Det som passet henne, var kontakten  med ett menneske om gangen – en person hun kunne gå tur med, snakke med og bli kjent med  over tid. Valget falt på personer med demens. 

– Jeg tenkte at det er en gruppe som trenger både å kunne komme seg ut litt, og så må det  være stabilt, sier hun.

Hun er nå aktivitetsvenn for sin fjerde person. Vanligvis møtes de én gang i uken, noen  ganger to, men hun styrer mye av tiden selv. 

På den andres premisser

Turene kan vare mellom én og to timer. Noen dager kjører de opp til Panoramavegen og går  fram og tilbake der. Andre dager blir turen kortere, for eksempel en runde rundt  omsorgssenteret. Hun har med seg kaffe og litt frukt, slik at de kan sette seg ned og roe ned  litt. Er været eller formen dårlig, kan de heller kjøre en tur. 

For henne handler det om å tilpasse seg personen hun er sammen med. Det har ikke alltid vært  like enkelt.  

– Jeg er veldig glad i å gå på tur, og derfor er det lett å tenke at vi skal bruke turen som en  treningsøkt. Men det er ikke det det handler om. Det er heller ikke mine behov som skal styre  oss, sier hun. 

Gjennom årene har hun lært at hun må være rolig, tålmodig og oppmerksom på hva den andre  personen ønsker og tåler den dagen. Hun sier selv at hun har et litt raskt kroppsspråk, og at det  er noe hun må jobbe med. 

– Det gjelder å være rolig og avbalansert. Vi må på en måte ha en ro for at det skal være trygt.

Et avbrekk fra avdelingen 

For de ansatte er det ikke alltid mulig å ta med én beboer ut på tur. Dersom en ansatt forlater  avdelingen med én person, blir det færre ansatte igjen til å ta seg av resten. 

Det er her de frivillige kan bidra med noe annet enn helsepersonellet. 

For Solfrid er nettopp muligheten til å ta med én person ut fra den vanlige hverdagen noe av  det viktigste. Inne på avdelingen er det mange mennesker samlet, og av og til kan det være  mye uro. 

– Det er godt å komme seg ut i en én-til-én-situasjon, sier hun. 

Hun opplever at turene gir både glede og stimulering. De snakker om stedene de går forbi, ler  mye og får et avbrekk fra rutinene inne på avdelingen. 

De små øyeblikkene 

Aktivitetsvenn for personer med demens er et tilbud fra Nasjonalforeningen for folkehelsen.  Tilbudet har vært i Volda siden 2016. Frivillige som skal være aktivitetsvenn for en person med demens, får opplæring om sykdommen, kommunikasjon og hvordan de skal opptre i ulike situasjoner. 

Koordinatorene er også tydelige på grensen mellom frivillig arbeid og helsehjelp. En frivillig  skal ikke gi medisiner eller hjelpe til med personlig stell. 

– Oppgaven er først og fremst å være et medmenneske, sier Arntsen.

Kjemien mellom den frivillige og beboeren er derfor viktig. Koordinatorene prøver å koble  sammen mennesker som har noen av de samme interessene, og det er opp til den frivillige hva  hun eller han vil gjøre. 

– Du skal ikke begynne å strikke når du ikke kan strikke, sier Erlbeck. 

Særlig for personer med demens kan selve opplevelsen være viktig, selv om minnet om  besøket senere blir uklart.  

De ansatte kan også merke at noen har hatt besøk. 

Koordinatorene går selv rundt på avdelingene med påskekylling og julenisse. 

– Vi sier ofte at det er det lille øyeblikket som teller, sier Arntsen. 

Sterke bånd 

Å være frivillig over lang tid betyr også at man kan knytte sterke bånd. 

Solfrid Teigen har opplevd at personer hun har fulgt, gradvis har blitt dårligere.  

– Det syntes jeg er sørgelig. Men sånn er det, og det er dessverre en del av oppgaven som følger med som aktivitetsvenn, sier hun. 

Hun legger ikke skjul på at det kan være tungt å se hva demenssykdom gjør med et menneske. Samtidig opplever hun at hun kan bidra med glede og avveksling så lenge personen har  utbytte av besøkene. 

– Jeg synes det er overkommelig og fint. Det gir meg også glede at vi har det litt kjekt i lag,  sier hun. 

Trenger flere som tør 

Å bygge en relasjon til et menneske man aldri har møtt før, kan føles vanskelig.  Koordinatorene vet at det ikke alltid er enkelt å gå inn til en person med demens for første  gang og vite hva man skal snakke om. 

– Du må tørre å gjøre det, sier Erlbeck. 

De frivillige står likevel ikke alene dersom noe blir vanskelig. De får opplæring og kan ringe  eller sende melding til koordinatorene hvis de blir usikre.  

– Du skal ikke stå alene i sånne situasjoner, understreker hun.  

Omsorgssenteret tar imot frivillige i alle aldre.  

– Om det er en baby eller barnehagebarn, ungdomsskoleelever eller pensjonister, så er alle  like viktige.

Teigen har ingen planer om å gi seg som frivillig. Hun ser at personen hun går tur med synes det er fint med et avbrekk fra hverdagsrutinene. 

– Jeg håper å holde på så lenge jeg klarer det, sier hun.